Små sidespor

Inn-, ut- og avledninger … og noen kortslutninger

Om meg



profuse
  • Lettere nerdet språkentusiast med løpesko, grytesleiv og tidvis skrivekløe.

Kategorier


Dolly, Dolly, Dolly …

torsdag 29. april 2010 av Monique

Overskriften er sagt med en mild hoderysten. Dolly Thomas, som han presenterte seg, reagerte nemlig da jeg nevnte blogginnlegget jeg hadde skrevet om våre opplevelser med Dolly Dimple, på Twitter. Han spurte (på Twitter) hvilken restaurant vi får maten fra, og jeg svarte at det blir levert fra Sandvika – og kommenterte at det var flott at de følger med på Twitter (hvilket jeg mener). Thomas svarte slik:

Dolly svarer

I dag fant jeg så en form for svar fra Dolly Dimple i postkassen – om det var fra Thomas vet jeg ikke, for det eneste som avslørte hvem avsenderen var, var Dolly Dimple-logoen og adressen som var trykt på konvolutten. Dette er hva Dolly Dimple anså som et passende plaster på såret:

Dolly beklager

To filmkort. Egentlig ville jeg ha vært mer enn fornøyd hvis de to filmkortene hadde hatt selskap av en unnskyldning. Vel, egentlig ville jeg ha vært fornøyd om konvolutten bare hadde inneholdt et A4-ark med en skriftlig unnskyldning og intet annet. Da ville Tor Willy og jeg nok ha vurdert å bestille pizza hos Dolly Dimple igjen neste gang vi fristes til å bestille mat hjem (for pizzaen kom tross alt til tiden søndag). Utover at det etter den ørtende pizzalevering med problemer helt enkelt var uimotståelig å blogge om det, så var det dét jeg håpet litt på da jeg skrev det opprinnelige innlegget og tvitret om det – en enkelt unnskyldning (for ja, jeg regnet med at Dolly Dimple som de fleste andre større bedrifter jevnlig søker på sitt eget firmanavn for å fange opp den omtalen de får) og kanskje en forsikring om at Dolly har fått orden på sakene sine i Sandvika-restauranten (forutsatt at det var sant). Det er selvfølgelig kjekt med et plaster på såret, men få ting kan slå en personlig unnskyldning når man føler at man har vært mer enn gjennomsnittlig uheldig med bestillingene sine. Som sagt – jeg ville vært tilfreds med det. Akkurat nå ligger det snublende nær å si “Aldri mer Dolly Dimple”.

Dolly (eller Thomas, eller hvem som nå står bak brevet) – en konvolutt som inneholder to filmkort og et A4-ark med mitt navn og min adresse (slik at det passer til vinduet på rutekonvolutten) som eneste “følgeskriv” er for tynt. Det er ingen unnskyldning; det er derimot på grensen til en fornærmelse i min verden. Hva skal jeg utlede av en slik “melding”? At Sandvika fortsatt har problemer med å levere? At dere har sjekket bestillingshistorikken min og sett at jeg ikke har fått levert pizza så mye som 6 ganger (et søk på adressen min vil i så tilfelle avsløre at det hersker likestilling her i huset, og det som regel er samboeren min, Tor Willy, som bestiller pizzaen – i sitt eget navn)? At dere egentlig ikke gidder høre på sånne som meg, men regner med at et par filmkort vil få meg til å holde tåta? Ikke vet jeg …
Jeg vil anbefale dere å prioritere kommunikasjon med kundene over raske utdelinger av filmkort. Hvis dere ikke har tid til å formulere to linjer, så lat heller som om dere ikke har sett det som ble skrevet. Hadde dere ikke reagert, hadde vi kanskje bestilt pizza fra dere igjen innen altfor lenge (uten film nå som vi vet at de ikke har det i Sandvika), for som sagt – jeg liker pizzaen deres, og sist vi bestilte kom budet jo (endelig) til tiden. Og så er jeg ganske lett å friste.

Kanskje jeg bare er gammeldags. Kanskje sønnene mine ville vært mer fornøyd med to filmkort enn noen ord på en lapp papir, men jeg har nå engang den alderen jeg har – og jeg har jobbet med 1:1-kommunikasjon i en årrekke. Jeg har selv skrevet en del unnskyldninger til misfornøyde kunder i løpet av den tiden, og jeg vet at kommunikasjon, med ord, er essensielt hvis man vil holde på kundene sine.

Nei, jeg har ikke kastet filmkortene, og vi kommer helt sikkert til å benytte dem, for vi leier jevnlig filmer hos film2home uansett, men det blir leeeeeeenge til vi bestiller pizza fra Dolly Dimple igjen. Jeg vil ikke si “aldri igjen”, for jeg kjenner meg selv, og Dolly Dimple har litt andre pizzaer enn Peppes, og iblant er det godt med litt avveksling. Men det blir helt sikkert lenge til neste gang, og vi blir neppe noen gang så faste eller jevnlige kunder som vi kunne vært. Jeg er ikke den langsinte typen, men jeg er bittelitt irritert.

Edit 29.4.2010 kl. 11:35: Jeg fikk akkurat en telefon fra Dolly Dimple i Sandvika. De beklaget og forklarte at de har besluttet å kjøre ut pizza til et mindre område enn før, nettopp fordi de er klar over at forsinkelser har vært et stort problem. Lurt trekk, spør du meg. Da telefonen ringte, kjente jeg for øvrig igjen nummeret – jeg hadde et tapt anrop fra samme nummer i går. Så Dolly er bedre enn jeg umiddelbart trodde, og jeg er fornøyd. Vi kommer nok til å prøve å bestille pizza fra Dolly igjen innen altfor lenge.

Lagt inn i Alt det andre, Æsj, typisk | 1 kommentar »

For dårlig, Dolly

søndag 25. april 2010 av Monique

Jeg har gitt opp Dolly Dimple. Ikke fordi jeg ikke liker pizzaene deres – de er gode, de – men det er alltid noe som går galt når vi bestiller pizza fra dem.

Vi har bodd her i to år, og før i kveld tror jeg ikke vi har betalt full pris for en eneste Dolly-pizza i den tiden; for Dollys holder tidsløftet sitt og gir 1/2 pris på hele ordren hvis ikke de leverer innen én time – og bortsett kanskje fra første gangen vi bestilte etter at vi flyttet hit, har de ikke klart å levere til tiden en eneste gang når vi håpefullt har klikket oss gjennom bestillingen vår. Etter de første to gangene vi fikk maten for sent, begynte vi å fleipe med det: “Vi bestiller hos Dolly – da får vi pizzaen til halv pris”, men det er liksom ikke gøy når man sitter der og venter på pizzaen man bestilte fordi man var sulten.

Vi bestiller ikke akkurat pizza fra Dolly hver uke, men det er likevel minst seks ganger på rad vi har fått pizzaen for sent. Én gang har vi også opplevd å sette tennene i en pizza som ikke bare var en halv time forsinket, men også viste seg å være en helt annen enn den vi hadde bestilt. Nei, vi klaget ikke – vi var sultne, så vi spiste den. Og-som-om-ikke-det-var-nok har vi de fleste gangene der vi har bestilt Dollys filmdeal, fått en unnskyldende telefon der en hyggelig jente opplyste at Dolly dessverre ikke hadde den filmen vi hadde valgt fra nettsidene deres, likevel. Vel, én gang glemte de å nevne det da de ringte – vel sagtens fordi det var flere ting å unnskylde og flere kunder å ringe og unnskylde til enn en enkelt Dolly-ansatt kunne overkomme der og da. Budet unnskyldte til gjengjeld mange ganger da maten endelig kom, godt forsinket – og vi fikk jo halv pris på pizzaen også da – men stakkaren måtte tåle litt spydigheter, for vi var ganske gretne.

Egentlig hadde vi gitt opp hele Dolly allerede for et par måneder siden da vi fikk halv pris på en Dolly-pizza for ørtende gang, men i kveld da vi var blitt enige om at vi var for late til å kokkelere selv, ombestemte vi oss likevel da vi oppdaget at Dolly har endret filmdealen sin. I stedet for en DVD får man nå et filmkort til film2home.no. Genialt, tenkte vi – for da ville vi i det minste få den filmen vi bestilte. Så Tor Willy bestilte, og vi fleipet litt med at vi visste at vi ville få pizzaen til halv pris siden vi hadde bestilt hos Dolly. Eller egentlig var det ikke så mye fleip …

Ikke så altfor lenge etter at bestillingen var klikket inn, fikk vi da også en telefon fra Dolly. Men de ringte faktisk ikke for å si at pizzaen var forsinket; i dag måtte vi for én gangs skyld betale full pris for maten (hurra!). De ringte derimot for å fortelle at de ikke hadde filmkort i den avdelingen som tok seg av bestillingen vår … Nei vel, tjaha … hva kan man si til slikt, annet enn flaks at vi hadde noen episoder av Torchwood igjen til pizza-spisingen (og ønske at Dolly hadde opplyst om det på nettsidene deres). I det minste kom pizzaen til tiden.

Kjære Dolly – takk for maten, men jeg begynner å mistenke at dere egentlig ikke er interessert i å ha oss som kunder. Skulle jeg ta feil, kan dere jo sende en melding engang i fremtiden hvis det skulle virke sannsynlig at vi både vil få det vi bestiller og få det til tiden. Inntil det eventuelt skjer, tror jeg at sannsynligheten for at den gule Dolly Dimple-bilen stanser utenfor huset vårt, er uhyre liten.

Og det var dagens klagesang …

Lagt inn i Alt det andre, Æsj, typisk | 2 kommentarer »

Det finnes ikke dårlig vær …

tirsdag 10. juni 2008 av Monique

Ja, det er det noen som påstår. Jeg vil tillate meg å være en anelse uenig. Etter at vi nå har hatt en lang periode med tretti vakre varmegrader og stekende sol, leser jeg i Aftenposten at regnet kommer nå – og den magre trøsten de har å tilby, er at de store nedbørsmengdene først kommer til helgen. Så fint, da …

Jeg liker egentlig regn, jeg, men til helgen skal yngstegutten spille fotballturnering i Elverum, og da har Tor Willy og jeg selvfølgelig meldt oss som frivillige til å holde øye med de søte små. Det betyr blant annet overnatting i telt fra fredag til søndag. Og slik ser værvarselet for Elverum ut for resten av uka:Kan jeg få slippe?

Jeg vil ha lov til å kalle det for dårlig vær når jeg skal sove i telt på bakkeplan. Nemlig.

Lagt inn i Æsj, typisk | Ingen kommentarer »

Kaffe med … melk

mandag 17. mars 2008 av Monique

Som tidligere nevnt går jeg på autopilot inntil jeg har fått morgenkaffen innenbords. Jeg registrerer ikke hva jeg gjør, men gjør ting automatisk, uten egentlig å følge med på hva jeg gjør. Og iblant feiler autopiloten.

I dag rakk jeg ikke å slå autopiloten fra, men kunne bare se på at tykkmelken langsomt dryppet ned i kaffen. Det smaker ikke helt som vanlig melk i kaffen, nei.

Lagt inn i Æsj, typisk | Ingen kommentarer »

Mac + øl = Pffft

fredag 22. februar 2008 av Monique

Dér røk den, ja. Hvem som har skylda skal jeg la være usagt, men at en Mac ikke er noen stor øldrikker, det kan hermed fastslås. Den ene av de to av personene som utgjør husstanden denne helgen, må derfor finne andre måter å gjøre alt det som vanligvis blir gjort på den nå druknede Mac-en. Den andre personen i husstanden, vedkommende som har en Mac som fortsatt virker, er sist sett med en teskje i hånden og kurs mot hagen.

(Dette innlegget er skrevet på en IBM Thinkpad.) 

Lagt inn i Æsj, typisk, Hobsyssel | Ingen kommentarer »

Parafint

fredag 7. desember 2007 av Monique

Før vi la oss til å sove mandag kveld, bemerket Tor Willy og jeg at Kong Vinter nok hadde holdt sitt inntok i løpet av kvelden. Det var blitt merkbart kjøligere i huset i løpet av kvelden, og vi måtte nok tenke på å skru opp for varmen på parafinovnen hvis vi skulle holde varmen når vi stod opp igjen. Da jeg var på vei inn i drømmeland, mumlet en liten nisse i øret mitt at parafintanken sikkert var tom, men jeg ba ham holde tåta, for da vi overtok huset fikk vi vite at hun som hadde bodd her før oss, alltid fikk fylt tanken på vårparten, og den var nesten helt full nå. Så mye visste sønnen hennes med sikkerhet.

Nå ja, hun gikk bort i april, og da hadde kanskje ikke våren helt kommet til Gommerud ennå. Tirsdag morgen oppdaget vi i hvert fall at tanken var tom – og at Statoil, når de skriver at de leverer parafin innen kort tid, mener 4–6 dager … Vi har også vedovn, men ved hadde vi selvfølgelig ikke noe av. Vi fikk kjøpt både ved og briketter tirsdag kveld, men hvor flink er Monique til å holde liv i en vedovn når hun er alene hjemme for å jobbe en hel, lang onsdag? Nei, det er ikke noe å lure på. Det var kaldt i huset da Tor Willy kom hjem, selv om jeg sammenlagt sikkert hadde tilbrakt en time med å forsøke å få fyr på veden igjen.

Heldigvis oppdaget jeg i løpet av tirsdag formiddag at Oslo Varmeservice leverer i løpet av noen timer når tanken er tom. Så vi avbestilte selvfølgelig hos Statoil og la inn bestilling via nettsidene til Oslo Varmeservice, og skrev som kommentar til bestillingen: “Tanken er tom.” Det vi ikke visste var at Oslo Varmeservice har problemer med nettsidene sine, og bestillingen gikk aldri igjennom. Først i dag fikk vi tak i dem på telefon – og da var servicen til gjengjeld upåklagelig. Både Tor Willy og jeg var hjemme i dag, og Oslo Varmeservice har levert parafin, rykket opp tankbilen og dradd den lange slangen rundt hele huset og fylt tanken – uten noen av oss registrerte det. Det var først da vi først på kvelden skulle ut en tur, at vi så at det var noen rare streker i singelen utenfor. Det tok et par minutter før vi skjønte at det var merker etter en slange. Jo da, tanken var full – og nå er det fart på parafinovnen igjen, selv om Tor Willy først måtte en tur på Esso og kjøpe en liter lampeolje han kunne helle på pumpen. Hvis det ikke er parafin i pumpen, pumper den nemlig ikke, og da hjelper det aldri så mye at tanken er full.

Og nå er det i hvert fall leeeenge til vi løper tørr igjen. Takk og pris.

Lagt inn i Æsj, typisk, Hobsyssel | Ingen kommentarer »

I, II eller III?

onsdag 5. desember 2007 av Monique

Vi har de siste dagene gradvis skrudd ned for varmtvannsberederen. Den stod på III da vi flyttet inn, og etter noen dager skrudde vi ned på II. I går bestemte vi oss så for å skru ned til I, for vi hadde ennå ikke klart å bruke opp alt det varme vannet.

La det være sagt med én gang: Jeg liker ikke å gå inn under den varme dusjen i halvvåken tilstand og totalt uforberedt oppdage at vannet i beste fall kan kalles kjølig-lunkent selv om jeg skruer helt opp til et nivå der det vanligvis er nærmest kokende. Men jeg vet nå at det er slik man oppdager at det er gått et varmeelement i varmtvannsberederen. Jeg tror vi holder oss til II fremover.

Lagt inn i Æsj, typisk, Hobsyssel | Ingen kommentarer »

Oppvasktanker

torsdag 18. oktober 2007 av Monique

Nå for tiden er det bittelitt surt å bo i Oslo, ha barn som aldri gjenbruker et glass eller en kopp og ikke ha oppvaskmaskin. Det kan selvfølgelig være slitsomt uansett hvor man bor, men akkurat i disse dager når selv vann til å vaske opp i må kokes i tre minutter, er det altså ekstra slitsomt i Oslo.

På plussiden skal nevnes at jeg får vasket opp mye mer regelmessig enn for bare noen dager siden. En uoverkommelig oppvask er nemlig mye mer uoverkommelig når man må koke vann hver gang det man vasker opp i, er blitt for skittent.

Lagt inn i Æsj, typisk | Ingen kommentarer »

Telefonvekking

søndag 30. september 2007 av Monique

40Tor Willy og jeg satt oppe til et par timer på feil side av midnatt i går. Da telefonen ringte i dag tidlig, vurderte jeg først å ignorere den, men kastet så et blikk på klokken. Først trodde jeg at klokken var ni, men ettersom jeg ikke hadde briller på, det er søndag, og telefonen ringte, konkluderte jeg i min søvndrukne tilstand med at den var kvart på tolv. Det er ikke alltid like lett å se forskjell på den lille og den store viseren. Når man har bursdag, må man nesten svare når telefonen ringer i løpet av dagen. Altså svarte jeg, og følgende samtale utspant seg:

Meg: Det er Monique
Oppringer: Gratulerer med bursdagen!
Meg: Takk … <Her gjespet jeg og så på den digitale klokken på telefonen. 8:59 stod det faktisk …>
Telefonterrorist: Har du fått noen fine gaver?
Meg: Ikke ennå. Vi har ikke stått opp ennå.
Telefonterrorist: Nå, men ble du ferdig med boka?
Meg: Nei, jeg har vært syk og måtte utsette den noen dager.
Telefonterrorist: Huff da, det var dumt. Skal dere feire dagen i dag?
Meg: Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg er ikke våken.
Telefonterrorist: Nå, hva …
Meg <avbryter telefonterroristen>: Du – kan vi snakke sammen senere? Jeg sov. Alle i huset sover, og jeg er overhodet ikke våken.
Telefonterrorist: Ja da – du får bare ringe senere. Jeg ville bare ringe mens jeg husket det, så ikke jeg glemte å ringe og gratulere.
Meg: Okay. Skjønner. Ha det.
<klikk>

Og så la jeg på, krøp ned under dynen igjen, og sov som en sten, inntil jeg en time senere ble vekket av tre gutter som stod med et brett med frokost, gaver og kaffe og sang “Hurra for deg som fyller ditt år”. At de avbrøt etter tre linjer da eldstegutten brysk sa: “Så, det rekker!” er en annen sak. Det var slik dagen egentlig skulle ha startet.

Lagt inn i Æsj, typisk | 6 kommentarer »

Kaffe med noko attåt

torsdag 20. september 2007 av Monique

Noen (ingen nevnt, ingen glemt) hentet en dobbel latte til meg litt tidligere på kvelden, og slikt klager man selvfølgelig ikke på. Man klager heller ikke på at kaffehenteren husket å ta med litt sukker, slik man hadde bedt om. Og man klager heller ikke selv om det viser seg at sukkeret ikke er sukker, men pulverfløte – akkurat idet man ser halvparten av innholdet i det ene papirrøret drysse ned i den dobbelte kaffe latte. Man klager ikke, men man banner bittelitt. Og så ler man godt.

Akkurat slik er det.

(Heldigvis er pulverfløte langt, langt lettere å få ut av en kopp kaffe i pappkrus enn jeg trodde – så lenge man ikke har rørt i den vel å merke – selv uten noe som så mye som likner en teskje innen rekkevidde.)

Lagt inn i Æsj, typisk | Ingen kommentarer »

« Eldre innlegg