Hei, …

Selv om kommareglene er som de er, og neppe blir endret med det første bare fordi jeg synser noe om dem, liker jeg fortsatt ikke at det skal være komma mellom «hei» og navnet på den man skriver til, i innledningen til et brev eller liknende (slik: «Hei, Ellen»). Det er forskjell på tiltale for å si det slik. Men ettersom jeg kjenner reglen, kan jeg heldigvis også tillate meg å bryte den – i det minste i privat korrespondanse.

Nå argumenterer Grammar Girl for at det også er slik på engelsk («Hi, Mignon»). Jeg forstår argumentasjonen (som også gjelder for dette lumske kommaet på norsk), men det ser ikke noe bedre ut på engelsk enn på norsk, spør du meg. Jeg synes faktisk det er hakket verre på engelsk, for der skal det jo også enten komma eller punktum etter innledningen («Hi, Ellen,»), men det er vel ikke annet å gjøre enn å notere seg at det faktisk er slik, og skrive videre (uten, i privat korrespondanse altså). Akk ja.

Endrede vilkår

Jeg fikk et brev i posten i går. Da jeg åpnet det og så av overskriften at det bare omhandlet endrede vilkår for et kredittkort, holdt jeg på å kaste det – men akkurat idet det var på vei ned i papirsøpla, fanget ett av de endrede vilkårene blikket mitt. Slik så det ut:

Administrasjonsgebyr

Administrasjonsgebyr for inaktivt kort hvis kortet ikke har blitt brukt på 12 måneder, eller det ikke er utestående kreditt på det? Hallo! Vi vet alle at det er dyrt og dumt å ha gjeld på et kredittkort, men at det også skal koste penger hvis man ikke bruker det og ikke skylder penger på det, det synes jeg er litt i drøyeste laget.

Jeg trenger egentlig ikke dette kredittkortet; det er utelukkende en ekstra sikkerhet, kjekt å ha i tilfelle det vanlige bankkortet streiker, eller hvis jeg skulle få et akutt behov for penger jeg ikke har. Og det finnes heldigvis fortsatt mange kredittkortselskaper som ikke tar noe gebyr for inaktivitet, så der kan man si at Terra Visa Gold administrerte seg rett ut av lommeboka mi.

Jeg tar jo heller ikke betalt av kundene mine når jeg ikke utfører jobber for dem.

P.S.: Litt googling viser at det ikke er noe helt ukjent fenomen å ta administrasjonsgebyr for inaktive kontoer, men det er hovedsakelig kasino- og gamblingnettsteder som driver med slikt. Utover dem er det ikke så mange andre – bortsett fra noen enkelte kredittkortselskaper altså. Men så kan man vel også betrakte gjeld på kredittkort som en slags avansert gambling.

 

Dolly, Dolly, Dolly …

Overskriften er sagt med en mild hoderysten. Dolly Thomas, som han presenterte seg, reagerte nemlig da jeg nevnte blogginnlegget jeg hadde skrevet om våre opplevelser med Dolly Dimple, på Twitter. Han spurte (på Twitter) hvilken restaurant vi får maten fra, og jeg svarte at det blir levert fra Sandvika – og kommenterte at det var flott at de følger med på Twitter (hvilket jeg mener). Thomas svarte slik:

Dolly svarer

I dag fant jeg så en form for svar fra Dolly Dimple i postkassen – om det var fra Thomas vet jeg ikke, for det eneste som avslørte hvem avsenderen var, var Dolly Dimple-logoen og adressen som var trykt på konvolutten. Dette er hva Dolly Dimple anså som et passende plaster på såret:

Dolly beklager

To filmkort. Egentlig ville jeg ha vært mer enn fornøyd hvis de to filmkortene hadde hatt selskap av en unnskyldning. Vel, egentlig ville jeg ha vært fornøyd om konvolutten bare hadde inneholdt et A4-ark med en skriftlig unnskyldning og intet annet. Da ville Tor Willy og jeg nok ha vurdert å bestille pizza hos Dolly Dimple igjen neste gang vi fristes til å bestille mat hjem (for pizzaen kom tross alt til tiden søndag). Utover at det etter den ørtende pizzalevering med problemer helt enkelt var uimotståelig å blogge om det, så var det dét jeg håpet litt på da jeg skrev det opprinnelige innlegget og tvitret om det – en enkelt unnskyldning (for ja, jeg regnet med at Dolly Dimple som de fleste andre større bedrifter jevnlig søker på sitt eget firmanavn for å fange opp den omtalen de får) og kanskje en forsikring om at Dolly har fått orden på sakene sine i Sandvika-restauranten (forutsatt at det var sant). Det er selvfølgelig kjekt med et plaster på såret, men få ting kan slå en personlig unnskyldning når man føler at man har vært mer enn gjennomsnittlig uheldig med bestillingene sine. Som sagt – jeg ville vært tilfreds med det. Akkurat nå ligger det snublende nær å si “Aldri mer Dolly Dimple”.

Dolly (eller Thomas, eller hvem som nå står bak brevet) – en konvolutt som inneholder to filmkort og et A4-ark med mitt navn og min adresse (slik at det passer til vinduet på rutekonvolutten) som eneste “følgeskriv” er for tynt. Det er ingen unnskyldning; det er derimot på grensen til en fornærmelse i min verden. Hva skal jeg utlede av en slik “melding”? At Sandvika fortsatt har problemer med å levere? At dere har sjekket bestillingshistorikken min og sett at jeg ikke har fått levert pizza så mye som 6 ganger (et søk på adressen min vil i så tilfelle avsløre at det hersker likestilling her i huset, og det som regel er samboeren min, Tor Willy, som bestiller pizzaen – i sitt eget navn)? At dere egentlig ikke gidder høre på sånne som meg, men regner med at et par filmkort vil få meg til å holde tåta? Ikke vet jeg …
Jeg vil anbefale dere å prioritere kommunikasjon med kundene over raske utdelinger av filmkort. Hvis dere ikke har tid til å formulere to linjer, så lat heller som om dere ikke har sett det som ble skrevet. Hadde dere ikke reagert, hadde vi kanskje bestilt pizza fra dere igjen innen altfor lenge (uten film nå som vi vet at de ikke har det i Sandvika), for som sagt – jeg liker pizzaen deres, og sist vi bestilte kom budet jo (endelig) til tiden. Og så er jeg ganske lett å friste.

Kanskje jeg bare er gammeldags. Kanskje sønnene mine ville vært mer fornøyd med to filmkort enn noen ord på en lapp papir, men jeg har nå engang den alderen jeg har – og jeg har jobbet med 1:1-kommunikasjon i en årrekke. Jeg har selv skrevet en del unnskyldninger til misfornøyde kunder i løpet av den tiden, og jeg vet at kommunikasjon, med ord, er essensielt hvis man vil holde på kundene sine.

Nei, jeg har ikke kastet filmkortene, og vi kommer helt sikkert til å benytte dem, for vi leier jevnlig filmer hos film2home uansett, men det blir leeeeeeenge til vi bestiller pizza fra Dolly Dimple igjen. Jeg vil ikke si “aldri igjen”, for jeg kjenner meg selv, og Dolly Dimple har litt andre pizzaer enn Peppes, og iblant er det godt med litt avveksling. Men det blir helt sikkert lenge til neste gang, og vi blir neppe noen gang så faste eller jevnlige kunder som vi kunne vært. Jeg er ikke den langsinte typen, men jeg er bittelitt irritert.

Edit 29.4.2010 kl. 11:35: Jeg fikk akkurat en telefon fra Dolly Dimple i Sandvika. De beklaget og forklarte at de har besluttet å kjøre ut pizza til et mindre område enn før, nettopp fordi de er klar over at forsinkelser har vært et stort problem. Lurt trekk, spør du meg. Da telefonen ringte, kjente jeg for øvrig igjen nummeret – jeg hadde et tapt anrop fra samme nummer i går. Så Dolly er bedre enn jeg umiddelbart trodde, og jeg er fornøyd. Vi kommer nok til å prøve å bestille pizza fra Dolly igjen innen altfor lenge.

For dårlig, Dolly

Jeg har gitt opp Dolly Dimple. Ikke fordi jeg ikke liker pizzaene deres – de er gode, de – men det er alltid noe som går galt når vi bestiller pizza fra dem.

Vi har bodd her i to år, og før i kveld tror jeg ikke vi har betalt full pris for en eneste Dolly-pizza i den tiden; for Dollys holder tidsløftet sitt og gir 1/2 pris på hele ordren hvis ikke de leverer innen én time – og bortsett kanskje fra første gangen vi bestilte etter at vi flyttet hit, har de ikke klart å levere til tiden en eneste gang når vi håpefullt har klikket oss gjennom bestillingen vår. Etter de første to gangene vi fikk maten for sent, begynte vi å fleipe med det: “Vi bestiller hos Dolly – da får vi pizzaen til halv pris”, men det er liksom ikke gøy når man sitter der og venter på pizzaen man bestilte fordi man var sulten.

Vi bestiller ikke akkurat pizza fra Dolly hver uke, men det er likevel minst seks ganger på rad vi har fått pizzaen for sent. Én gang har vi også opplevd å sette tennene i en pizza som ikke bare var en halv time forsinket, men også viste seg å være en helt annen enn den vi hadde bestilt. Nei, vi klaget ikke – vi var sultne, så vi spiste den. Og-som-om-ikke-det-var-nok har vi de fleste gangene der vi har bestilt Dollys filmdeal, fått en unnskyldende telefon der en hyggelig jente opplyste at Dolly dessverre ikke hadde den filmen vi hadde valgt fra nettsidene deres, likevel. Vel, én gang glemte de å nevne det da de ringte – vel sagtens fordi det var flere ting å unnskylde og flere kunder å ringe og unnskylde til enn en enkelt Dolly-ansatt kunne overkomme der og da. Budet unnskyldte til gjengjeld mange ganger da maten endelig kom, godt forsinket – og vi fikk jo halv pris på pizzaen også da – men stakkaren måtte tåle litt spydigheter, for vi var ganske gretne.

Egentlig hadde vi gitt opp hele Dolly allerede for et par måneder siden da vi fikk halv pris på en Dolly-pizza for ørtende gang, men i kveld da vi var blitt enige om at vi var for late til å kokkelere selv, ombestemte vi oss likevel da vi oppdaget at Dolly har endret filmdealen sin. I stedet for en DVD får man nå et filmkort til film2home.no. Genialt, tenkte vi – for da ville vi i det minste få den filmen vi bestilte. Så Tor Willy bestilte, og vi fleipet litt med at vi visste at vi ville få pizzaen til halv pris siden vi hadde bestilt hos Dolly. Eller egentlig var det ikke så mye fleip …

Ikke så altfor lenge etter at bestillingen var klikket inn, fikk vi da også en telefon fra Dolly. Men de ringte faktisk ikke for å si at pizzaen var forsinket; i dag måtte vi for én gangs skyld betale full pris for maten (hurra!). De ringte derimot for å fortelle at de ikke hadde filmkort i den avdelingen som tok seg av bestillingen vår … Nei vel, tjaha … hva kan man si til slikt, annet enn flaks at vi hadde noen episoder av Torchwood igjen til pizza-spisingen (og ønske at Dolly hadde opplyst om det på nettsidene deres). I det minste kom pizzaen til tiden.

Kjære Dolly – takk for maten, men jeg begynner å mistenke at dere egentlig ikke er interessert i å ha oss som kunder. Skulle jeg ta feil, kan dere jo sende en melding engang i fremtiden hvis det skulle virke sannsynlig at vi både vil få det vi bestiller og få det til tiden. Inntil det eventuelt skjer, tror jeg at sannsynligheten for at den gule Dolly Dimple-bilen stanser utenfor huset vårt, er uhyre liten.

Og det var dagens klagesang …

Leading a dog’s life

The life of a puppy of 10 weeks is a busy one, and we have had a busy couple of weeks. Here are some of the things Chaplin might do on any given day.
Click on the pics to see a larger version.
He will play – and as you can see, he knows how to handle a football.

Best med ball 2 Best med ball 1 Best med ball 3

He will do a bit of patrolling duty every now and then, making sure everything is all right…

Chaplin i hagen 2

… and guard our family against sinister-looking trespassers – like this plastic bucket.

Bøtten 1 Bøtta 2 Bøtta 3

The next day though, the bucket became his “plastic pal who’s fun to be with” and new best friend – or so it seems.
Sometimes he’ll even rest for a bit – but not necessarily for long.

Chaplin i hagen Chaplin slapper av? Eller kanskje ikke …

But sometimes a rest is just what he needs …

Time-out

… before going back into action again. Because there are always things to take care of.

I full fart Litt å tygge på

Snø Der er ballen jo! 

Sometimes he’ll realise that he has done something he should not have.

Skulle jeg ikke det?

Well, what can I say? Leading a dog’s life is pretty exhausting …

Trøtt

Det umuliges kunst?

“Do not start or stop operating the [unit] with the power supply breaker turned ON or OFF.”

… står det i den brukerveiledningen jeg holder på å oversette. Uttrykket “det umuliges kunst” brukes gjerne om oversettelse, men det ser ut til å passe enda bedre her.
Riktig gjettet: Jeg oversetter en tekst som er skrevet på engrish (på tross av at jeg fikk forespeilet at den skulle være på engelsk). Og ja, engrish er en særs underholdende språkvariant. 

SDL Trados Studio 2009 crash no more

I installed SDL Trados Studio 2009 earlier today, in the hope that it would solve a problem I had with pre-translating a large inx-file. However, around the same time as I realised it would not be a solution to my problem, it also turned out that SDL Trados Studio 2009 would not open at all. It crashed as soon as I tried opening it, and gave me this error message:

Sdl.TranslationStudio.Api.ProjectManagement.IprojectMangementService cannot be started

Rather annoying. I googled a bit, and the problem turned out to be that SDL Trados Studio 2009 does not want me to share folders between the Windows and the Mac side of my computer. I run Windows under Parallels, and to solve this, I disabled sharing of most folders:

1. In Parallels 5.0, I chose Virtual Machine > Configure.
2. Under Shared Folders > Options I set Share these Mac folders to None.

3. Just below that, I clicked the +-sign under the window below User-defined Mac OS X folders
and browsed to the folder where I keep everything I use on the Windows-side of my computer.
4. I restarted Windows.

Now, SDL Trados Studio 2009 works as it should, even if I won’t be using it for a while longer – and I can still access the files I need on the Mac-side of my computer from the Windows-side. In Windows I find them on drive Z.

Failed to create Java Virtual Machine

The above is the error message I received when trying to pre-translate a biggish ttx-file in SDL Trados 2007 Freelance. Not surprisingly, the file was not pre-translated. I prefer working in DVX, so generally when I receive Trados ttx-files for translation, I will pre-translate them in Trados, then import them to DVX and translate them there. Without the pre-translation it won’t work. Also, if I am unable to pre-translate the file, chances are I won’t be able to clean it once the translation is done either, whether I do the actual translation in Trados or DVX. So I really needed to find a solution to this.

I tried searching the SDL Knowledge Base, and found what I thought was the solution to my problem in an article about the exact error message I was getting and the information that this occurs when opening large Adobe InDesign CS2/CS3 files (*.inx) in TagEditor or SDL Edit in SDLX. The ttx-file I had been trying to pre-translate was indeed a 3.5 MB inx-file which the agency had prepped as a ttx-file before sending it to me.

All I needed to do to solve the problem, according to this article at least, was to allocate more memory to the Java Virtual Machine, because by default it is set to not use too much memory. And since SDL Trados 2007 Freelance comes with a nice little application for filter settings, where you among other things can change the size of the Java Virtual Machine, allocating memory should be a piece of cake. And yes, so it is – however, even when I set it to max, which is 512 MB, and restarted everything, the problem persisted.

The question now was, what else I could do to solve the problem. I have allocated 4 GB RAM to Windows under Parallels, which should be more than plenty, so there was no point in trying to use a RAM optimizer program, which was another suggestion from the SDL Knowledge Base article. They had one more suggestion, which was to make the inx-file smaller prior to creating a ttx-file. That, however, is not something I can do, since I don’t have InDesign, and I am pretty sure the agency would not want me messing around with their inx-files even if I did.

After I had spent a few hours looking for other solutions (and swearing and pulling out my hair), I thought of something: What if I installed SDL Trados Studio 2009 – which I have postponed doing for a long time – and tried importing the ttx-files there? That might just work. Well, I thought so until I realised that even if I could import the ttx-files to SDL Trados Studio 2009 and get sdlxliff-files instead (which I could then import to DVX) I would still have to clean up the ttx-files in the end – and my client could not use sdlxliff-files either. Oh well … that was when I officially gave up and decided to write my client in the morning and ask them if they would try making that bl**** inx-file smaller and send me a new ttx-file. Unofficially though, I would much prefer to find a solution myself … so I kept looking for a solution although with little hope of actually finding one.

In the end, TW solved the problem for me. He had a look at the various error logs, updated .NET to the newest version, de-installed all older Java Runtime Environment versions, and restored the default settings for the size of the Java Virtual Machine in Trados (by opening the Filter Settings from the Start menu > SDL International > SDL Trados 2007 Freelance > Trados > Filters, and simply clicking Restore default settings under Java Virtual Machine Size). And bingo – pre-translation worked as it should.

Note: Earlier today, after I had tried setting the Jave Virtual Machine Size to max to no avail, I also tried restoring the default settings. It did not work at the time. So why did it work now? Perhaps it was due to the .NET update. Perhaps it was due to the fact that I tried updating the Java Runtime Environment too a little later. At the time, it seemed to have no effect either, but if I had updated the JRE before restoring the size settings myself (and setting them back to max when that didn’t work), who knows – maybe it would have solved my problem two hours earlier.

At least everything finally works again.