I dag ringte eldstegutten etter skole for å høre om jeg kunne hente ham. En klassekammerat var kommet til å sparke ham i kneet slik at han nesten ikke kunne gå. Jeg satte meg selvfølgelig i bilen og kjørte opp til skolen for å hente ham. Men det var likevel en liten bjelle som klimpret litt: Sist han var hos meg, slo han det andre kneet flere ganger på en enkelt dag, og siste gang så voldsomt at det tok nesten en uke før han kunne gå vanlig på benet. Så derfor kjørte jeg ham til og fra skole en god del ganger i løpet av den uken. Man sier jo ikke nei når sønnen ringer og er helt invalidisert. Da det ble tid for karatetreningen, som er meget populær, tirsdagen etter, ble benet mirakuløst så godt som nytt over natten.
Hmmm — jeg synes jeg begynner å ane en sammenheng her.
Små sidespor 