Språket er mitt fedreland

Jeg har ingen politisk overbevisning, og sosiale spørsmål angår meg ikke, men på et vis nærer jeg allikevel sterke patriotiske følelser. Mitt fedreland er det portugisiske språk. Hvis noen invaderte Portugal og tok det i besittelse, ville det ikke gjøre meg stort såfremt jeg ble forskånet for personlige ubehageligheter. Jeg hater ikke den som skriver dårlig portugisisk, ikke den som ikke skjønner seg på syntaks, ikke den som benytter seg av forenklet ortografi, men jeg hater, med det eneste ekte hatet jeg kjenner, den slett skrevne siden, som om den var et menneske av kjøtt og blod, den haltende syntaksen, som om den var et folk man lå i krig med, ortografien uten ypsilon, som om den var en spyttklyse som gjør meg kvalm samme hvem som måtte ha spyttet.

Ja, for også ortografien er et menneskelig vesen. Ordet er fullstendig når det sees og høres. Og den gresk-romerske translitterasjonens galla er for meg dets kongelige kappe, og med den er ordet både konge og dronning.
—Fernando Pessoa (Uroens bok)