Å være tilfreds med lite

Når alt kommer til alt er jeg tilfreds med lite: at regnet har stilnet, å kjenne den gode solen i dette lykkelige syden, gule bananer som er enda gulere når de har svarte flekker, kjøpmennene som falbyr dem, fortauene i Rua da Prata, Tejo langt der nede, grønnblå med et skjær av gull, hele dette hjemlige hjørnet i universets system.

Den dagen vil komme da jeg ikke lenger ser alt dette, da bananene på fortauet vil være til og ikke jeg, og det samme gjelder stemmene til de drevne torgkonene og dagens aviser som guttungen har lagt ut side om side på hjørnet på det motsatte fortauet. Jeg vet godt at bananene vil være skiftet ut med andre, at det vil være andre torgkoner, at den som bøyer seg ned over avisene vil se en dato som ikke tilhører denne dagen. Men de vil leve videre, selv om de er andre, fordi de ikke eksisterer; jeg vil bli borte, selv om jeg er den samme, fordi jeg eksisterer.

Jeg kunne saktens høytideligholde denne stunden ved å kjøpe noen bananer, for det er som om solen selv har villet det slik ved å lyse på dem lik en lyskaster uten strømkilde. Men nei, jeg føler meg alltid ille berørt av alle de ritualer og symboler som hører med når man handler på gaten. Kanskje de ikke vil pakke bananene godt nok inn, kanskje de ikke vil selge meg dem slik de bør selges fordi jeg ikke kan kjøpe dem slik de bør kjøpes. Kanskje de vil undre seg over stemmen min idet jeg forhører meg om prisen. Det er bedre å skrive enn å driste seg til å leve, selv når det å leve ikke er annet enn å kjøpe bananer i solskinnet så lenge solen skinner og det er bananer å få kjøpt.

Senere, kanskje … Ja, senere … Kanskje en annen dag … Hvem vet …
—Fernando Pessao (Uroens bok)