Eldstegutten har vært forbausende lite lysten på å dra på karatesommerleir (tatt i betraktning at han liker å trene og også har en kamerat som skal dit). For en uke siden sa han imidlertid at han hadde lyst til å bli med, men bare hvis jeg også blir med. Jeg har selv lyst til å bli med, men ikke alene, så det passet meg fint.
Likevel tenkte jeg at jeg skulle dobbelsjekke med ham før jeg meldte oss på, så i dag utspant følgende to korte telefonsamtaler seg mellom oss:
Klokken 19.45 før jeg dro på trening:
Meg: Jeg tenkte jeg skulle melde oss på sommerleiren i dag. Er du nå helt sikker på at du har lyst til å bli med?
Eldstegutten: Jeg er ikke helt sikker …
Meg: Du må snart bestemme deg, for vi må melde oss på denne uken.
Eldstegutten: … Neeei, jeg har ikke lyst likevel.
Meg: Helt sikker?
Eldstegutten: Ja, helt sikker.
Meg: Ok. Da dropper vi det.
Klokken 21.15 da jeg kom hjem fra trening:
Meg: Du – instruktøren nevnte at det ligger et badeland rett ved siden av sommerleiren.
Eldstegutten: Kuuult!
[tenkepause]
Eldstegutten: Vi skal altså ikke bare trene hele tiden?
Jeg skjønner nå at ordene karate og sommerleir når de blir satt sammen, likner skremmende på ordet arbeidsleir – og at jeg kanskje ikke bør overlate tolkningen av slike ord til podens egen fantasi.
Jeg måtte love å huske å melde oss på på torsdag når jeg er på trening igjen.
Små sidespor 