På en pub i London ble vi tilsnakket av en mann med to små greyhounds lørdag kveld. Han ville bomme røyk – og var kanskje en anelse selskapssyk. Innen lenge visste vi at han var italiensk (eller halvt italiensk), hadde bodd i London i fire år, og jobbet for en av de kjenteste kvinnene i London – og med mellomrom måtte fly med henne i hennes private jet (skrekk og gru) både til USA og Sverige og slike steder (og, ikke minst, understreket han igjen og igjen, måtte han jobbe ombord. Det var visst helt forferdelig). Jeg var overbevist om at det var meningen vi skulle spørre hvem damen var, slik at vi kunne bli passe imponert – og nettopp derfor spurte jeg ikke. Men hvem var hans mystiske arbeidsgiver tro?
I dag fant jeg ut av at Madonna gav ut en bok om en liten greyhound i 2005, hun har to eiendommer ikke alt for langt fra puben vi var på, og hun reiser relativt ofte til Sverige. Og selv om det ikke nødvendigvis er noen sammenheng, så er hun jo av italiensk avstamning. (Og det er heller ikke så mange damer i London som kan tenkes å ha privatjet.) Det er snublende nærliggende å tro at hun er den mystiske arbeidsgiveren. Mine barn syntes det var nesten like bra som om jeg hadde snakket med damen selv. Wow — var reaksjonen da jeg fortalte dem at jeg hadde snakket med en som jeg tror jobber for Madonna. Jeg er nå offisielt en mor med cred.
Små sidespor 