Sofasitting

Nå har jeg vært så forkjølet at jeg stort sett ikke har orket å røre på meg i tre dager. Jeg har bare sittet i sofaen med beina opp, lest, døst, skrevet, sittet litt med pc-en på fanget og bare flyttet meg de minuttene det tar å lage te (sic – så dårlig har jeg hatt det, ja) eller smøre en brødskive. Når ikke eldstegutten har vært hjemme da. Han har nemlig skjønt at mamma er dårlig og servert meg både te og middag. Selv nettene har jeg tilbrakt på den forbaskede sofaen (som egentlig er utrolig behagelig), for det er en sovesofa og også sengen min.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle kunne forårsake slikt, men jeg i dag har jeg smertelig erfart at det er akkurat så lenge jeg skal befinne meg på sofaen før jeg blir så øm bak at jeg ikke klarer å sitte lenger. Jepp, jeg er øm til tusen, og det eneste botemiddelet som fins, det er å slutte å sitte på samme stedet, i samme stillingen time etter time. Jeg er ganske sikker på at jeg også beveger meg rart når jeg går, inntil jeg har fått tilbake alminnelig førlighet i rumpen. (Og jeg som trodde folk man møtte som gikk litt rart, gjerne hadde drevet med, eh, andre ting. Kanskje det bare har vært noen forkjølte stakkeler som har sittet i sofaen for lenge.)

Uansett, jeg kan ikke bli på sofaen, og på jobben har vi sånne fine pulter som man kan heise opp og ned, så man faktisk kan stå og jobbe. Jeg har så vondt at jeg må jobbe, ser det ut til. (Jobb på blå resept, kan det bli det neste?) Godt nytt for min arbeidsgiver – eller ikke, alt etter som man ser på det. Hvis alle mine kolleger er syke om noen dager, vet dere hvorfor.