Min sønn fikk en kamerat på besøk i ettermiddags, og jeg følte meg nødsaget til å unnskylde og forklare det generelle kaoset som har tatt over i huset etter at forkjølelsen holdt sitt inntok. Jeg har rett og slett vært sliten og uopplagt døgnet rundt og ikke orket å tenke på noe annet enn å bli frisk (eller kanskje tenke, men å gjøre — se det er en helt annen sak). Dialogen gikk noenlunde slik:
Meg: “Du får bare overse at det er litt kaos her. Jeg har vært syk noen dager og ikke orket å gjøre noen verdens ting.”
Kameraten: “Det skal du ikke tenke på. Det ser ikke mye bedre ut på rommet mitt.”
Eh, ja … Han forsøkte i det minste å berolige meg. Det skal han ha.
Små sidespor 