For tredje gang i løpet av sitt knapp to år lange liv ligger laptoppen i kjøleskapet. De som kjenner forhistorien, vet hva det betyr. Jeg har erfaring med at det kan redde verden — eller i hvert fall pc-en — når den slår seg helt vrang, og jeg ikke klarer å lokke så mye som et enkelt lite grønt blink ut av den. Det er en teori bak, en teori bygget på en vag viten om molekyler og kulde. Jeg utviklet den i ren desperasjon første gang pc-en døde og ble sendt til reparasjon, reparatøren ikke fant noen feil, og pc-en døde igjen to dager etter jeg fikk den hjem. Og teorien viste seg å fungere upåklagelig i praksis; pc-en ble så god som ny. Da pc-en igjen gikk fullstendig i svart noen måneder senere, fisket jeg teorien frem fra gjemmene igjen, kjøleskapet fikk besøk, og neste morgen virket pc-en igjen. Jeg er imidlertid ikke helt like håpefull denne gangen, men det er mitt eneste håp.
Det hjelper ikke stort på verdenssituasjonen at min eksterne harddisk også takket for seg for ganske nylig. Nå er både data og backup slått ut. Ingen tvil, både pc og harddisk må være hankjønn. Si meg, hva skal en jente gjøre for å gjøre slike tilfreds?
Små sidespor 