Da vi ankom til sykehuset i dag tidlig, kom kirurgen som skulle skjære i junior, ilende for å hilse på mor og sønn. “Og du har noe med øret?” sa kirurgen til tolvåringen — sikkert velment beroligende småsnakk for å bli litt kjent med den unge pasienten, for en kirurg har selvfølgelig satt seg inn i pasientens journal i god tid før en operasjon. Vi reagerte nok ikke helt som han hadde regnet med, men han fikk da en slags svar på tiltale, selv om det neppe var det svaret han hadde regnet med. Podens ører feiler nemlig ikke det minste, og vi hadde i hvert fall ikke bedt om å få noen av dem under kniven.
Da misforståelsen var oppklart, og en side som tilhørte en annen pasients journal, var fjernet fra min sønns journal, fortsatte legen ufortrøden: “Det står i din journal at du har høyt blodtrykk, så jeg synes vi bør sjekke det før operasjonen.” Akkurat da vurderte jeg seriøst å si at nei takk, vi har kanskje ventet på operasjonen i noen år, men etter moden overveielse står vi over. Og hvis vi ombestemmer oss, klarer vi det nok fint med Leathermannen derhjemme. Hvem det omtalte høye blodtrykk tilhører, aner jeg ikke, men min sønns har det i hvert fall aldri vært. Etter en passe mengde uttalelser fra kirurgen om at han følte seg fryktelig dum, ble blodtrykket likevel sjekket en ekstra gang. Og vi ble.
Men alt gikk såre vel til slutt. Puha.
Små sidespor 