For et halvt år siden ble jeg operert i narkose for første gang. Og jeg var så nervøs at jeg nesten ikke fikk sove natten før, men våknet annet hvert minutt og vred og vendte meg gjennom natten. Jeg har derfor hatt full forståelse for den nervøsiteten tolvåringen har uttrykt de siste dagene. Han skal nemlig opereres i dag, i full narkose. Men nå har jeg avslørt ham. Nervøsiteten var bare påtatt, for hvem har sovet som en sten helt til jeg vekket ham for tjue minutter siden? Tolvåringen, ja. Og hvem har enda en gang måttet vri og vende seg gjennom natten og vært våken rundt regnet tusen ganger til klokken ble fire, og hun endelig gav opp å få blund på øyet? Riktig gjettet: yours truly.
Siden klokken fire har jeg av alle ting sydd og vasket opp. Nemlig — husmorgenet slår til igjen. Det er når krisen er størst, at vårt egentlige jeg slår ut i full blomst, har jeg hørt. Det er bare løgn. Ubetinget. Ikke la deg friste til å tro noe annet.
Men guttungen faket. Helt sikkert nesten.
Små sidespor 