Min yngste sønn er syk, og naturlig nok blir det noe tv-titting. I kveld så han på tv3, da det kom en reklame der en mengde sexy damer i trange bikinier løp mot ett og samme mål. “Undertøysreklame,” sa småen. Og etter en liten pause: “Eller kanskje ikke.” Damene hadde nå tydelig kurs mot en mann i bar overkropp som løftet armene og sprayet noe ut over det hele. “Åh, deodorantreklame,” sa guttungen. Og det var da også en reklame for Axe (eller Lynx som den heter i utlandet). Her er den:
Og så kom dagens overraskelse:
“Det var en fin reklame,” sa guttungen. Hm, tenkte jeg, lettere bekymret, lar han seg virkelig forføre av damer i lite klær allerede nå? Til ham sa jeg: “Synes du?” og prøvde å se fullstendig nøytral ut. Det var da gutten så alvorlig på meg og sa: “Mamma! Jeg har begynt med ironi.”
Puha.
Barns umiddelbare, rettelse periodevis, overgang til uttalelse som normalt tilører de voksnes verden er i stor grad en opplevelse og sammtidig bevistgjørende…
LikeLike