En pc med smak

I dag tidlig idet jeg var på vei ut døren, kom jeg på at en kollega hadde lovd å se om han kunne fikse hjemme-pc-en min. I all hast kastet jeg den derfor ned i en veske og inn bak i Trillian sammen med jobbe-pc-en, og så kjørte jeg på jobb.

Rundt lunsj kom kollegaen som hadde lovd å se på pc-en forbi og så på den. Og se var egentlig alt han trengte å gjøre, for pc-en startet med én gang han trykket på knappen, og alt virket aldeles utmerket. Jeg snakket litt med kollegaen om at det nok var en løs forbindelse et sted, og slikt kan jo være litt tricky å lokalisere, og så lot vi det være ved det. Jeg syntes likevel det var litt rart, for tanken har streifet meg før, og jeg har mange ganger prøvd å snu litt på pc-en, flytte på den og andre slike ting i håp om at en løs forbindelse skulle falle på plass. Det har bare ikke hjulpet det bitreste.

På veien hjem, med jobbe- og hjemme-pc trygt plassert i baksetet, slo det meg plutselig hva det egentlig var som hadde fått liv i hjemme-pc-en. For når var den våknet av dvalen? Jo, etter en kjøretur i Trillian. Akkurat ja, som tidligere fastslått, pc-en min likner litt på eieren sin. Den har selvsagt vært sjalu fordi jobbe-pc-en får kjøre Alfa hver dag, mens den selv må bli hjemme. Og den har hverken vært i stykker eller død, men bare i streik. “Jeg vil også kjøre Alfa iblant” — det er det den har villet fortelle meg.

Jeg lover ikke å glemme det.

Men bortsett fra det: Tusen takk til Ola!