Jeg er som regel forsiktig med å bruke store ord om mine følelser for andre. Store ord har nemlig en tendens til å virke både tåpelige og klisjéaktige når man sier dem høyt. “Det var liksom ikke helt det jeg mente å si,” tenker man så, akkurat når ordene henger dér i luften mellom én selv og den man sa dem til. Men da er det for sent. Ordene er sagt, og den man sa dem til, ser kanskje litt mildt forundret på én og lurer på hva han eller hun skal gjøre med de ordene. Store ord kan være pokkers vanskelige å svare på. Og de er enda vanskeligere å overse. Store ord blir helt enkelt altfor store.
I det siste har det vært litt annerledes i min personlige verden. Det er et nytt og magisk lys som faller over verden, og enkelte deler av livet likner fælt på en dårlig roman av Barbara Cartland. Og jeg er nesten sikker på at Bollywood leverer den eneste ekte varen innen filmindustrien. Resultatet er at de store ordene presser på for å komme ut, igjen og igjen, og jeg har nesten måttet bite meg selv i tungen for å holde dem tilbake. Men nå er det ikke lenger fordi de store ordene ville være tåpelige eller klisjéaktige at jeg vil stoppe dem. Nei da. De virker plutselig altfor små.
Det hender at klisjeen er den eneste sannheten.
Små sidespor 