Genetisk betinget distraksjon?

I går ettermiddags befant jeg meg på et av de øvre plan i Oslo City sammen med yngstemann da vi fant ut av at vi skulle gå en etasje ned. Vi gikk og småpratet om julegaver og slike ting som for tiden er av overordentlig stor betydning, mens vi beveget oss mot og deretter delvis ned rulletrappen. Det var først da jeg hadde tatt tre trinn at det gikk opp for meg at rulletrappen som jeg var i ferd med å gå ned, kjørte opp. Jeg vurderte et halvt øyeblikk å ta sats og løpe hele veien ned trappen i motbakke, trass i at det stod noen litt lenger ned som var på vei opp. Jeg skulle jo tross alt ned. Og det tok meg enda et halvt sekund å bestemme meg for at det var taktisk lurt å kjøre de tre trinnene opp igjen og finne en rulletrappe som gik ned i stedet.

At guttungen virkelig er min sønn, beviste han med all tydelighet da han gjorde meg kunsten etter og også begynte å gå ned den oppoverkjørende rulletrappen — akkurat idet jeg gikk av den igjen. Eller han gikk ikke, han småløp, og så meget forundret ut da det gikk opp for ham at rulletrappen kjørte feil vei. Men han kom da også opp igjen.

Og så fniste vi høyt begge to. Jeg har nå lært at det lettere pinlige blir morsomt når man har en lidelsesfelle.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: