Når plikten kaller uten grunn

Etter jeg har tilbrakt nærmere to uker med to syke barn på hjemmekontor, syntes jeg at jeg måtte dra på jobben i dag, siste dagen før juleferien, selv om det egentlig var helt andre steder jeg mye heller ville vært. Litt pliktfølelse har man jo tross alt. Så etter en litt langsom start kom jeg meg da avgårde, og var på jobb rundt klokken ti.

Å komme sent på jobb er alltid en anelse risikabelt når man jobber der jeg gjør, for vi sitter i åpent kontorlandskap, alle har bærbar pc, og det er ingen som har faste plasser. Vi finner helt enkelt en ledig pult og plasserer den bærbare pc-en på den, når vi kommer om morgenen. Det er egentlig en ganske grei løsning, men når det ved beregningen av antall pulter i forhold til antall ansatte er tatt utgangspunkt i at det alltid er noen som har fri, er syke, i eksterne møter eller bare har hjemmekontor, så kan det bli mangel på plasser iblant. Der jeg sitter, er vi visst litt flere enn de trodde vi ville bli, så problemet er litt verre hos oss enn andre steder i bedriften, og de som kommer litt sent, må regne med ikke å finne en ledig pult i avdelingen. Da går vi et par meter bort til en annen avdeling, og blir kanskje kjent med andre vi ellers aldri ville ha vekslet et ord med. Det er aldri så galt, osv. osv.

I dag regnet jeg nå ikke med å ha noe problem med å finne en plass, selv om jeg var litt sent ute. Det er tross alt siste dag før juleferien tar over og attpåtil en fredag, som mange har som fast hjemmekontordag. Jeg var likevel ikke helt forberedt på det synet som møtte meg da jeg hadde trukket nøkkelkortet og åpnet døren inn til det området der avdelingen min sitter.

Det er som jeg alltid har mistenkt: Det lønner seg å gjøre det man egentlig har lyst til fremfor det man føler man bør. Hvis noen savner meg, er jeg på hjemmekontor resten av dagen.