Som kjent for en del fungerer jeg heller dårlig før jeg har fått en viss mengde kaffe innenbords. Jeg blir blant annet ganske glemsk. I går kveld, da jeg endelig var hjemme etter å ha tilbrakt nærmere tre og en halv time i bilkø (jeg var nemlig ikke bare på Bjølsen), var koffeinbehovet påtakelig, og jeg satte derfor på vannkokeren og kom kaffebønner på presskannen. Mens vannet kokte oppdaterte jeg bloggen, ordnet vasketøy og gjorde et par andre ting. Noen timer senere husket jeg på at jeg egentlig holdt på å lage kaffe. Så jeg slo på vannkokeren igjen, og da kjæresten kom ti minutter senere, kunne han få rykende fersk kaffe. Som tidligere notert, så er det aldri så galt osv.
Nå er kjæresten utmerket klar over at jeg ikke er mye menneske uten kaffe. Og han har også notert seg at det relativt jevnlig skjer at jeg begynner å lage kaffe, og så glemmer alt om det igjen. Resultatet er selvfølgelig at jo større behovet for kaffe er, jo mindre er sjansen for at jeg får det dekket. Men jeg skal ikke få dø i synden — eller med udekket kaffebehov, as it is.
I dag tidlig da den første morgenkaffen var konsumert, og jeg satt i sofakroken med jobbe-pc-en på fanget, på hjemmekontor (eller gjemmekontor som jeg iblant kaller det), hørte jeg at kjæresten slo på vannkokeren. “Lager du mer kaffe?” spurte jeg. “Jeg trodde du var på vei ut av døren.” Svaret var at jo da, han skulle dra nå, men han ville bare lage en kanne kaffe til meg først — slik at jeg ikke skulle være avhengig av at jeg husket å lage kaffen ferdig, men bare kunne ta meg en kopp når jeg fikk lyst. Mens ha sa dette, talte han opp kaffeskjeene i presskannen.
Jeg har en nokså vidunderlig, meget forståelsesfull og, ikke minst, omtenksom kjæreste. Det var noe av det jeg tenkte på da jeg, etter å ha fulgt ham til trikken, tøflet ut på kjøkkenet for å ta en kopp av kaffen han hadde gjort klar til meg. Det eneste problemet er kanskje at han er noenlunde like distré som jeg. Og så slo jeg på vannkokeren igjen.
Nå vil jeg gå ut og helle vannet på bønnene han målte opp.