Torsdag ble jeg spurt om jeg hadde tid til å se over noen få, ganske korte tekster. Ja da, svarte jeg. Det var vel ikke noe problem, når jobben ikke var større enn som så. Det var i utgangspunktet en enkel liten sak, så da jeg tidligere i dag ble spurt om jeg kunne ha tekstene klar innen klokken tolv i morgen, svarte jeg ja, selv om jeg egentlig er hjemme med to syke gutter. Det skulle jeg fint rekke i løpet av en halv kveldstime, tenkte jeg. Tenkte jeg, ja.
Oppgaven hadde jeg, for en sjelden gangs skyld, fått utlevert på papir, i form av et flytdiagram. Godt gammeldags papir er ikke å forakte. Jeg legger alltid alle papirer som måtte ligge på pulten, i pc-veska når jeg pakker sammen etter endt jobbedag — jeg jobber jo i et åpent kontorlandskap uten faste plasser, så å rydde pulten foregår per autopilot — men klokken ti i kveld måtte jeg innse at jeg visst hadde koblet ut autopiloten torsdag da jeg gikk hjem. Flytskjemaet lå nemlig ikke i veska da en ny jobbeøkt kunne begynne i kveld. Hørte jeg “Æsj, typisk”?
Jeg kan bare håpe at flytskjemaet fortsatt ligger på pulten på jobben, og en vennlig sjel vil kopiere det ned i størrelse, skanne og sende det til meg i morgen tidlig. Det store spørsmålet er i virkeligheten hvorfor slikt alltid skjer når man absolutt ikke har mulighet til å dra på jobben og hente det man har glemt. Jeg tror det er enda en (hittil ukjent) naturlov som gjør seg gjeldende. Eller også er det bare Murphy som er ute på vift igjen. Er det ikke noen som kan lenke fast den mannen?
Små sidespor 