“Mamma, du har bollekinn,” observerte niåringen i dag tidlig før jeg var skikkelig våken. Jeg bare så på ham. Som sagt, jeg var ikke skikkelig våken. Litt senere på dagen kom det med et flir: “Du er rund. Du er rund. Du er rund.” Han fortsatte å gjenta det med ujevne, men korte, mellomrom en fem minutters tid.
Vekten viser riktignok noen kilo mer enn den pleide å gjøre, men jeg er faktisk godt fornøyd med hvordan kiloene er plassert på kroppen min, så bemerkninger som minstens tar jeg ikke så altfor tungt. Hvorfor han sluttet å si “Du er rund” etter fem minutter, vet jeg for øvrig ikke. At jeg omtrent samtidig gjorde ham oppmerksom på at det er fullt mulig å gå fra Asker (der vi var på besøk) til Kjelsås har selvfølgelig fint lite relevans i denne sammenhengen. For jeg bryr meg vel ikke om litt godlynt erting.
Jeg mistenker imidlertid at det ikke nødvendigvis varer fryktelig mange dager før guttungen kan fortelle meg hvor lang tid det tar å gå hjem fra Asker (eller et hvilket som helst annet sted vi har vært). Ikke spør meg hvorfor, jeg anser det bare som høyst sannsynlig.
Små sidespor 