“Hvor er det en god kaffebar?” Det er egentlig ikke et bemerkelsesverdig spørsmål, men når det kommer uten innledning over telefonen, man sitter i bilen rundt tjue minutters kjøring hjemmefra, og den som spør befinner seg i København, så kan man undre seg bittelitt. Og det gjorde jeg, men bare bittelitt. Så gikk det opp for meg at broder’n nok slett ikke var i København, men i Oslo, og at det var en fordekt kaffeinvitasjon jeg hadde fått. Og det var det. Han og kollegaen hans hadde to timer å slå ihjel før en bedre forretningsmiddag, så vi avtalte at jeg skulle møte dem på et nærmere angitt kaffeserveringssted i sentrum litt senere. Jeg skulle bare en kjapp tur innom hjemme først, og høre om fjortenåringen hadde lyst å bli med.
Men jeg hadde ikke tatt høyde for at det småsnødde, så trafikken var treg. Jeg hadde heller ikke tatt høyde for at jeg ikke hadde vært hjemme i helgen, det var falt lassevis med snø, og de som vanligvis brøyter her i området, hadde helge- (og mandags-)fri. Og jeg hadde slett ikke tatt høyde for at det lå en mail i innboksen da jeg kom hjem, en mail av sorten som gjorde at jeg var nødt til å bruke to minutter på helt andre ting (og slike to minutter varer som vi alle vet, minst ti minutter, og som regel mye mer). Da jeg endelig kom hjem, rundt et kvarter senere enn planlagt, hadde fått måkt den snø jeg var nødt til å måke for å plassere bilen halvtrygt i fem minutter, hadde unnagjort mail og deslike og tenåringen også var klar til å dra på kaffebar og hilse på onkel, ja, da var det plutselig bare tjue minutter igjen til forretningsmiddagen startet. Omtrent så langt tid som det ville ta å kjøre inn til byen og få parkert bilen.
Ja, ja. Slik går det nå.
Små sidespor 