Power Point-presentasjoner og pepperrot

Er det noen som skal bli med til Nederlandsk Kina? Jeg visste ikke det fantes en gang, men dér kan man se … Hva man ikke lærer av de Power Point-presentasjoner ens venner sender til en.

Er sarkasmen bittelitt tykk nå? Jeg må bare innrømme det: Når jeg mottar søte eller morsomme Power Point-presentasjoner fra venner og bekjente, har det noenlunde samme effekt på meg som når noen forsøker å lokke meg til å spise noe som er tilsatt pepperrot. Jeg kan ikke fordra pepperrot. Det finnes noen som påstår at de liker det (har jeg hørt), men mine smaksløk er ikke det minste i tvil: Smaken av pepperrot er motbydelig, og den overdøver nesten uten unntak all annen smak i maten. Selv den beste mat blir ødelagt av pepperrot. Det er en av de meget få matingredienser som jeg ikke klarer å ignorere når jeg får den servert.

Slik har jeg det også med unødvendige Power Point-presentasjoner. All eventuell glede over innholdet fordufter med én gang jeg ser et pps-vedlegg i en e-post fra en som jeg ellers gjerne regner blant vennene mine. Pps-vedlegg tar helt enkelt smaken av alle godbiter, og jeg må telle til langt mer enn ti når jeg mottar en slik “hyggelig” mail. Hvorfor? Tja … det er så unødvendig, er det enkle svaret; så tidskrevende — og jeg er en utålmodig sjel. Og så er jeg ikke den store tilhenger av tuttenuttede illustrasjoner, og av en eller annen grunn er det en kraftig overvekt av slike i de pps-filer ens venner sender til en. Men det er aller mest det at man må åpne filen for i det hele tatt å finne ut av om den inneholder noe man gidder lese (og bare det å åpne en pps-fil tar jo en evighet). Og før man kan åpne den, må man selvfølgelig også virussjekke den (eller slik er det når man har en vanlig pc; nå har jeg fått meg Mac og verden er blitt litt enklere). Hvis man synes at det ser interessant nok ut, må man deretter bla seg gjennom en presentasjon (eller vente på at den selv blar) som gjerne består av minst ti slides — som i langt de fleste tilfeller kunne ha stått på like mange linjer i en helt enkel e-post. Nei, jeg forstår helt enkelt ikke at noen foretrekker å sende tunge og tidskrevende pps-filer når innholdet like gjerne kunne blitt sendt i en sexy, liten e-post uten vedlegg.

Jeg liker det enkle. Jeg liker tekst. Ofte blir e-posthilsener med pps-vedlegg liggende uleste i innboksen, enten fordi jeg ikke gidder bruke tid på dem dér og da, eller fordi jeg ikke har tid til å lese dem akkurat når de kommer, og så glemmer jeg dem bare bort. Slik er det.

Men så skjer det iblant at jeg ser gjennom gammel e-post — som nå hvor jeg har flyttet all min e-post over fra Outlook til Macs eget Mail-program, og forsøker å få litt system på det. Det er lørdag, frisøren ringte og avlyste timen jeg ellers hadde i dag, og plutselig har jeg tid til ikke bare å sortere e-posten, men også å gjøre ting jeg ellers aldri gjør. Som for eksempel å sjekke innholdet i de pps-filene jeg har fått i tidens løp. Det meste er rett og slett kjedelig — beklager, dere som har sendt meg søte presentasjoner med bilder av kattunger og solnedganger og jeg-vet-ikke-hva, men jeg er bare ikke helt dér. Jeg blir litt småirritert, rett og slett, når da ikke jeg faller over noe i presentasjonen, som får meg til å tilgi avsenderen alt. Det var egentlig det som skjedde i dag.