Som så mange ganger før ble jeg i dag tilkalt fordi mine sønners pc ikke oppførte seg helt forskriftsmessig. Inntil nylig hadde de en ganske utslitt bærbar som gikk på siste verset, så tekniske finurligheter var jeg vant med å pusle med og stort sett finne en løsning på. For en ukes tid siden, da jeg gikk over til eplet mitt, overtok gutta imidlertid min bærbare, som bare hadde to år på baken, og den tekniske freden senket seg over heimen — trodde jeg. Og det gjorde også den slags fred som er et resultat av at gutta plutselig har en pc som er kraftig nok til de spillene som gutta vil spille. Det var rett og slett et glimt av lykke for noen og enhver.
I dag kom det imidlertid plutselig et utrop fra eldstegutten som holdt på med pc-en, og han mumlet noe om “Blue Screen”. Ja, ja, tenkte jeg, iblant å man regne med slikt. Så rebooter den, og etterpå er alt greit igjen. Men den gang ei. Pc-en kom aldri så langt som til å starte Windows igjen; oppstarten ble avbrutt av informasjon om at man kanskje burde sjekke om det var noen løse kabler og for øvrig finne en annen måte å boote på. Jeg skjønte såpass som at det kunne være på sin plass å finne frem Windows-cd-en, så det gjorde jeg; og mye rart ble lastet inn, før jeg kunne velge å få reparert Windows-installasjonen. Det var da jeg hadde valgt det, at jeg skjønte at min tekniske viten ikke ville rekke til. Pc-en svarte nemlig øyeblikkelig:
Hvis det er noen som har sett en harddisk på rundt 60 Gb vandre fortapt omkring, er det bare å sende den hjem. Den er dypt savnet. Denne gangen sukker gutta dypere enn meg.
Små sidespor 