“Drit i det; jeg har ikke tid nå, jeg spiser middag. Vi får snakkes senere.” Og så ble mobiltelefonen smekket igjen.
Jeg satt ved siden av og tygde på koteletten min, da eldstegutten leverte ovenstående salve til en kompis som hadde ringt midt under middagen. *Kremt*, sa jeg, hvilket fjortenåringen selvfølgelig for lengst har lært ikke å reagere på. “Du vet at jeg ikke vil høre deg snakke slik,” følte jeg meg derfor nødsaget til å tilføye. Fjortisen så på meg og himlet litt med øynene før han, i et lett overbærende tonefall, parkerte meg i dinosaurenes verden: “Mamma, vi lever i en moderne verden, og slik snakker kompiser til hverandre i dag.”
Det slo meg at det at verden var såpass moderne også for 25 år siden, nok ikke virker videre troverdig for en tenåring anno 2007; så jeg unnlot å nevne det.
At det i dagens moderne verden skulle gå an å reservere slik språkbruk til det ikke er noen dinosaurer innen hørevidde, ser på den andre siden ut til å være noe jeg bare innbiller meg. Guttens ansiktsuttrykk da jeg nevnte muligheten, avslørte i hvert fall at det var et helt nytt, ukjent og uprøvd konsept. Men kanskje det er håp likevel.
Små sidespor 