Det er som kjent 17. mai i morgen (eller det er vel strengt tatt nå), og da jeg mandag kveld oppdaget at minstegutten var vokst ut av dressen fra i fjor, og ennå ikke var vokst inn i storebrors dress fra i forfjor, ble jeg bittelitt svett. Enhver som har prøvd å handle finklær de siste dagene før 17. mai, vil forstå hva jeg mener. Skal man ha nye finklær til poden, er det lurt å ha dem i hus i god tid før ungene skal gå i tog og vinke til kongen og dronningen og alle de andre på balkongen; og den siste uken før 17. mai, skal man ha maks flaks for å oppdrive en hel dress i en størrelse som passer et barneskolebarn, spesielt hvis man ikke er parat til å betale en mindre formue for den. (Jeg mistenker at det er noe lettere å oppdrive en kjole i samme størrelse, men det er en helt annen diskusjon).
I går var jeg i retten og besørge min borgerplikt som meddommer i en rettssak, og da rettssaken varte hele dagen, måtte vi utsette dressinnkjøp til i dag (eller i går, sånn rett besett). Det var med lite håp om å finne en hel dress at vi satte kursen mot Storo, men, tenkte jeg, så fikk vi nøye oss med et par pene bukser og en pen vårjakke. Poden var mer opptatt av at han også skulle ha nye sko, så det var det første vi kjøpte. Svarte joggesko er vanligvis heller ikke lette å oppdrive dagen før 17. mai, for vi er ikke de eneste som har oppdaget at pensko ikke er noe alternativ når man skal gå og gå og gå hele dagen. Men vi hadde flaks, for sportsbutikken hadde ikke bare et par svarte Puma (og Puma måtte det være, forstås), de var også på salg. At de egentlig var et nummer større enn de ideelt sett skulle vært, er en annen sak. Man kan ikke få alt i verden. Og gutten insisterte på at de passet.
Så satte dressjakten inn. Hos Kappahl, Cubus og H&M var alt utsolgt, selv helt vanlige svarte olabukser. I ren desperasjon endte vi derfor opp i en butikk som riktignok selger barneklær, men bare merkeklær (og prisene er deretter). Og tenk, der hang det et helt stativ med dresser i en fornuftig størrelse. Junior ble sendt i prøverommet med en dress han likte, men ble en anelse lang i maska da det viste seg at buksene var laget til en som var rundt regnet dobbelt så stor rundt livet som ham og en god del lengre i benene. Deretter prøvde han tre andre dresser, som enten var altfor vide i livet og altfor lange i benene, eller som stumpet i ermene. Og det gikk selvfølgelig ikke an å ta buksene fra en dress i størrelse ni år og jakken fra den samme dressen i størrelse ti år. Nei da, de måtte selges som et sett med bukser og jakke i samme størrelse. Men til slutt lyktes vi. Da poden prøvde den femte dressen, passet jakken, og buksene var bare litt lange, men ikke mer enn at de kunne legges opp. Livvidden var heller ikke så altfor gal. Det manglet riktignok en knapp i buksene, men det fulgte med ekstraknapper, så det kunne jeg fikse i løpet av kvelden (når jeg likevel skulle legge opp buksene).
Slutten på visa ble at vi kjøpte dressen, og dro hjem. Tidligere i kveld fikk tiåringen så beskjed om å ta på seg buksene og stille seg opp på en krakk så jeg kunne se hvor mye de skulle legges opp. Det var da jeg fisket buksene opp av posen og skulle rekke dem til ham, at jeg oppdaget den hvite lappen inni dem. “12 ans” stod det på den — tolv år. Så sjekket jeg jakken. Det var størrelse ni år. Noe sier meg at om vi hadde fått de buksene som egentlig hørte til jakken, hadde jeg overhodet ikke trengt å finne frem symaskinen. Jeg ble en anelse irritert; det må jeg innrømme. Hvordan vedkommende som har fått en jakke i størrelse tolv år med tilhørende bukser i størrelse ni år, har det, kan jeg bare forestille meg. På sett og vis var jeg heldig. Buksene kunne i hvert fall brukes når bare de ble lagt opp.
Gidd, så typisk at man oppdager slikt når butikken er stengt, og man trenger buksene før den åpner igjen. Men nå er buksene da lagt opp. Knappen får jeg sy i i morgen tidlig.
Små sidespor 