“Du er en vakker kvinne,” sa han (men på svensk), svensk-ungareren i 50-årene med det lett brustne blikket, i det øyeblikket jeg trådte inn døren i den lille, tett tilrøykede lokale baren i Helsingborg (som var kun for medlemmer, slik at de kunne få røyke inne og slippe avgiftene på drikkevarene). Han la hånden på skulderen min, lente seg inn over meg og så vurderende på meg, før han tilføyde: “… eller er jeg full?”
Jeg må bare innrømme at dersom det virkelig var snakk om enten-eller, så er ikke jeg spesielt vakker. Før jeg gikk, tilføyde han dog: “Du er vakker.” Det er hva man kaller en selvmotsigelse.
Små sidespor 