“Hvorfor gjøre i dag hva man kan utsette til i morgen?” sa jeg, sånn litt på fleip og litt på alvor til Tor Willy her om dagen. Jeg liker nemlig å ta livet litt med ro når anledningen bare byr seg.
Det gjorde den for eksempel i kveld. Jeg har alltid fri fra den faste jobben på tirsdager, så når det nå er mandag kveld, er det jo ingen grunn til ikke å slappe av. Det er ganske visst en mindre oversettelse jeg må ha gjort og levert innen vanlig arbeidsdags slutt i morgen, og først må jeg sette meg inn i Trados, et relativt avansert oversettelsesverktøy; men siden jobben er såpass liten som den er, mente jeg at det rakk rikelig å begynne på den i morgen. Så kvelden i kveld har vært helt min egen (og tolvåringens). Lykke.
Nåh ja – det var lykke, helt til for litt siden, sånn rundt halv elleve. Da kom jeg plutselig på en liten detalj jeg hadde glemt: Jeg skal møte i tinghuset klokken kvart over åtte i morgen tidlig. Mine meddommerplikter kaller igjen. Er det noen som har en vegg jeg kan dunke hodet inn i?
Små sidespor 