Dyrekjøpt lærdom

I dag var det så endelig torsdag igjen, så jeg dro avkommet med til optikeren. Sluttresultatet ble nesten som ventet: De to eldste av guttene mine vil fremover kunne pryde nesen med noe som forhåpentlig sørger for at de ser klart og tydelig (dessverre hjelper det nok ikke på hørselen), mens minstemann kan vente noen år til. Helt som forventet gikk det likevel ikke. Jeg var jo forberedt på at det koster noen kroner å få briller til ungersvendene, men jeg var ikke forberedt på at eldstemanns briller skulle stille i en prisklasse for seg. Ikke fordi han krever de dyreste eller fineste brillene som er å oppdrive, nei da, det er bare øynene hans som er storforlangende. Gutten må ha progressive glass, kunne optikeren fortelle oss, ellers vil han sannsynligvis komme til å slite med hodepine. Og progressive glass koster i overkant av et par tusen blanke kroner per glass (og innfatningen kommer selvsagt i tillegg).

Progressive glass til en fjortenåring? Jeg trodde slikt var noe man fikk når man begynte å dra litt på årene. Vel, nå vet jeg at det forholder seg slik i det fleste tilfeller, men ikke alle, og eldstegutten min måtte selvfølgelig være unntaket som bekrefter regelen. Slik lærdom er ikke gratis; nei, det blir et femsifret beløp som triller ut av bankkontoen om et par uker når guttas briller skal hentes. Skrik.