Mandag ble 12-åringen operert i full narkose for andre gangen på et halvt år. Denne gangen var det ingen av pleierne eller legene på Ullevål som trodde han hadde for høyt blodtrykk eller egentlig skulle ha operert øret, og jeg tror heller ikke de sendte beskjed om operasjonen til Olafiaklinikken etterpå (slik de presterte sist). Det eneste jeg har å utsette på behandlingen vi fikk denne gangen, er at kirurgen som utførte operasjonen – for øvrig den samme som sist – tilsynelatende glemte at han skulle snakke med oss før vi fikk lov til å gå hjem, eller før tolvåringen fikk spise (og på grunn av operasjonen hadde ikke han spist siden kvelden før). Heldigvis forstod sykepleieren at vi ikke syntes det var så immerlig gøy å sitte og vente lenge etter kirurgens vakt var slutt, så da vi hadde ventet i fem-seks timer, fikk vi til faktisk lov å gå hjem uten å ha snakket med kirurgen. Oh, glede. Skal vi tippe at bemeldte kirurg da stod bøyd over en ny pasient som han holdt på å snitte i, inne på Oslo Akutten (sukk, men slik skriver de det faktisk) – sikkert iført en legefrakk det stod “Ullevål” på?
Ja da, jo da – jeg er blitt bittelitt kynisk med årene. Det er slikt som kan skje når man har levd en stund og for eksempel sett en lege iført Ullevål-frakk på jobb på Oslo Akutten. Men gutten fikk da mat i kroppen da klokken var rundt åtte-halv ni på kvelden.
Litt underholdning fikk jeg imidlertid også ut av Ullevål-besøket. Denne fine lappen hang innvendig på døren til doen:
Ekstraordinært søl? “Du skal drite grundig på leggen før vi vasker etter deg.” Er det det de prøver å si?
Små sidespor 