Det var flere på den faste jobben min som fikk seg en overraskelse i dag. Det gjorde ikke jeg, ikke i så stor grad som de andre i det minste, men så innbiller jeg meg også at jeg kjenner meg selv ganske godt. Det var nemlig sannheten om min personlighet som kom litt bakpå de fleste.
Hele avdelingen vår var nylig gjennom en personlighetsanalyse. Vi svarte alle sammen på en haug med spørsmål, og svarene våre ble gjennomanalysert til essensen av våre forskjellige personligheter kunne forklares med få, men velvalgte ord (og også med mange, velvalgte ord). De andre fikk resultatet av analysene deres i mandags mens jeg fordrev tiden med å vente på Ullevål. Jeg fikk tilbakemeldingen min i dag, og ingen ble spesielt overrasket over å høre at min foretrukne rolle, ifølge analysen, er som kontrollør/inspektør, og mine to støtteroller er som fornyer/idéskaper og støtter/vedlikeholder (selv om det etter sigende er en litt uvanlig kombinasjon). Det som virkelig forbauset mange, var normdataene som viste at jeg er 95,6 prosent mindre strukturert enn alle andre på guds grønne jord. Av mystiske grunner har mange på jobben nemlig fått det for seg at jeg er særs strukturert.
Jeg, strukturert? Nei, tallenes tale er klar. De som har fulgt bloggen min en stund (og spesielt en del av innleggene i kategorien “Æsj, typisk“), er nok heller ikke så altfor overraskede. Eldsteguttens kommentar da jeg nevnte de 95,6 prosent, og han fikk se de andre sammenligningsgrafene i analysen min, var for øvrig et lakonisk: “Det vil si at du er dum.” Jeg kan bare si at det er en stor trøst å vite at han trenger briller.
Små sidespor 