Når enden er god …

Selespeed-systemet i en Alfa Romeo 156Som den våkne leseren har gjettet, så var årsaken til at jeg skulle ha Trillian på verksted i dag at dama hadde slått seg vrang. Hun har ellers oppført seg eksemplarisk siden hun fikk ny radiator, og motoren hennes har hørtes ut akkurat som en TwinSpark-motor skal høres ut. Slik var det også mandag rundt kvart på fire da jeg og en kollega hadde satt kurs mot Bjerke (fra Fornebu). Kollegaen skulle være på Bjerke innen fem over fire, så vi hadde det en anelse travelt, og det var nettopp derfor han hadde spurt om å få sitte på. Han spurte meg litt ut om Trillian, og jeg skrøt med største glede av dama – det er nemlig ikke mye som kan måle seg med å eie og kjøre en litt sprek Alfa når den er i toppform. Idet vi passerte bomringen på ring 3, syntes Trillian kanskje det ble litt for mye skryt og ble litt sjenert eller irritert (hva vet vel jeg om italienske damer), i hvert fall satte hun uten forvarsel på diskolysene, plasserte nålen på speedometeret urokkelig på null og pep noen ganger for å fortelle meg at det var noe hun ikke var helt fornøyd med. Og deretter nektet hun å bevege seg i noe høyere enn andre gir. Hun virket ellers forbausende normal. Men varsellampene for ABS og bremsevæskenivå lyste fast, og den for Selespeed – giret – blinket fornøyd til meg, og speedometeret rikket seg ikke, selv om bilen gjorde det.

Etter jeg hadde tatt en sving innom en parkeringsplass på Ullevål der jeg fant ut at det ikke hjalp noe å stoppe og starte motoren, satte jeg av passasjeren min slik at han kunne rekke Bjerke i taxi (for jeg syntes det virket som en fornuftig idé å spare Trillian for omveier), og så tøffet Trillian og jeg til Kjelsås i andregiret. Da Tor Willy kom litt senere, klødde han seg litt i håret, sjekket sikringene, som så fine ut, og så prøvde han et knep mange Alfa-eiere kjenner til: Han koblet fra både pluss- og minuspolen på batteriet i tjue minutter, før han koblet det til igjen. Det kan hjelpe på de rareste ting, har jeg skjønt, men Trillian hjalp det dessverre ikke på. Hun insisterte på sin hold-lavt-gir-aksjon og blinket med diskolyset igjen så snart batteriet ble koblet til igjen.

Manualen fortalte meg at årsaken til at Trillian ikke ville gå i noe høyere gir enn andre, var at hun er programmert til å gjøre akkurat slik hvis systemet registrerer at det er feil på girkassen. Det var med hjertet i halsen jeg ringte og bestilte tid til henne på verksted. Tidlige Selespeed-modeller er kjent for å kunne få svære problemer med girkassen, og Trillian er en slik tidlig modell, selv om hun ikke har gitt meg grunn til de store bekymringene før nå. En reparasjon til førti tusen, som en ny girkasse koster, ville ikke være aktuell, affeksjonsverdi og alt til tross.

Innsiden av en Selespeed-kasseKlokken sju i dag tidlig fikk så Ital Bilservice besøk av henne. Jeg kastet mange blikk på både klokken og telefonen før de ringte langt ut på ettermiddagen – slik vi hadde avtalt at de skulle gjøre når de hadde funnet feilen. Jeg holdt pusten da beskjeden endelig kom. Det hadde vært en jobb fra helvete, og det tok dem fire timer, men de hadde funnet og rettet feilen: Det hadde vært brudd i en ledning under dashbordet, under servoen der det er helt umulig å komme til, og det hadde kortsluttet litt av hvert.

Både Trillian og jeg er ytterst takknemmelige overfor gutta hos Ital Bilservice. Det skal være sikkert. Hun virket like fornøyd som jeg da jeg hentet henne i femtiden, og vi satte kursen mot Rykkinn.

One thought on “Når enden er god …”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: