Jeg fikk en forespørsel som jeg svarte på i hui og hast i dag tidlig før jeg suste ut av døren. Forespørselen kom på e-post og var fra en av de faste kundene mine i det store EU-land. De lurte helt enkelt på om jeg kunne oversette 50 små ord for dem til i morgen tidlig. Jeg tok en kjapp titt på teksten som skulle oversettes, før jeg sendte svaret mitt: No problem. Det skulle jeg fikse. Så klappet jeg igjen Macen og satte kursen mot Fornebu.
Nå har jeg akkurat studert e-posten og vedleggene som fulgte med, og jeg konstaterer at det kan være lurt å nærlese alle bilag før man svarer på noe som helst. Jeg har faste priser på det meste jeg gjør, og for oversettelser tar jeg meg gjerne betalt per ord. I tillegg til alle de andre prisene har jeg også en minimumspris på et beløp som tilsvarer en times jobbing. Og det er det flere gode grunner til.
Da jeg sjekket den forespørselen jeg hadde fått (og akseptert) i dag, oppdaget jeg at denne kunden ikke hadde fått med seg at jeg har en minimumspris, og de hadde derfor bestilt en oversettelse av femti ord til en bestemt pris per ord. Det det egentlig betyr, er at jeg i kveld oversetter femti ord og deretter sender oversettelsen til kunden min. Sammen med oversettelsen sender jeg en liten hilsen til kunden min, der jeg opplyser om at minimusprisen min vanligvis er så og så mye, men siden jeg ikke hadde sjekket ordren godt nok før jeg takket ja, skal de slippe å betale minimumsprisen – men for en annen gangs skyld og bla-bla-bla … Og så skal jeg tilføye at jeg håper kunden ikke har noe imot ikke å motta noen faktura for denne jobben.
Og her kommer vi til en av de gode grunnene for å ha en minimumspris: Det beløpet jeg kunne ha skrevet på en faktura for denne jobben, altså det beløpet jeg har godtatt å gjøre jobben for, dekker nemlig bare rundt regnet halvparten av det gebyret jeg må betale til banken for å få overført en innbetaling fra en kunde i utlandet til kontoen min.
Sukk …
Små sidespor 