De fleste skriver et brev, eller en e-post, til en venn eller et familiemedlem iblant. Det gjør også jeg (omenn ikke så ofte som jeg burde). Noen ganger går det litt trått, andre ganger føles det nesten som om brevet skriver seg selv. Og kanskje det ikke er så rart at det føles som om brev skriver seg selv nå og da. De har nok en baktanke med det, brevene altså, og har sine helt egne planer for hvem som skal lese dem. Slik står det nemlig i Aftenposten i dag:
Hvem brevets nærmeste er, er en helt annen sak. Overskriften til artikkelen som omtaler dette brevet, begynner for øvrig med de helt passende ordene: Takk også til pressen …
Små sidespor 
Brev ser til og med ut til å ha kjønn. Vet du egentlig hva som foregår nede i skrivebordskuffen din der alle brevene ligger og dufter sexy papir med skrift på? Du skal ikke se bort fra at det om noen uker er fullt av slike små hullmaskinpapirbiter i skuffen …
LikeLike