Potetgullpurisme

Jeg er i bunn og grunn potetgullpurist, så når Tor Willy og jeg skal kjøpe potetgull, ender vi alltid opp med å kjøpe minst to poser, selv om vi kanskje hadde klart oss med én. Årsaken er den enkle at Tor Willy synes at potetgull som bare er salt er helt greit, men han foretrekker når det smaker av mye, mye mer, mens jeg synes potetgull smaker best når det bare er salt (men salt er selvfølgelig ikke bare salt; jeg har såklart mine favoritter blant de salte). Det er jo det som er potetgull – salte, tynne potetflak stekt i olje. Spør du meg, er noen smakstilsetninger greie, enkelte er nesten ufyselige, men i langt de fleste tilfeller synes jeg det er best når det bare er salt.

Det skal sies at det finnes et par hederlige unntak. På den Rykkinn-lokale 7-eleven på Kolsås har de for eksempel en type potetgull som heter noe med “Thai”, og det er verken en Kims- eller Maarud-variant – og den smaker fantastisk (nei, jeg husker faktisk ikke hvem som produserer den, eller hva den heter, sånn helt eksakt). Det finnes også et par andre typer potetgull jeg virkelig liker, men det de har til felles, er at jeg helst vil ha vanlig salt potetgull i tillegg når jeg skal spise dem.

All purisme til tross, for en del år siden var det en faktisk en type potetgull som slo selv potetgull som bare var salt, langt ned i støvleskaftene. Det var potetgull som smakte salt og eddik, og det var kongen blant potetgull for meg. Det varte imidlertid ikke lenge før det forsvant fra butikkhyllene, og jeg igjen ble gjennomført potetgullpurist.

Jeg nevnte en gang salt og eddik-varianten for Tor Willy. Det viste seg at han også syntes den var virkelig god, og så beklaget vi oss litt i kor over at den forsvant fra norske butikker nesten like fort som den dukket opp.

I går skjedde det imidlertid et lite under. Tor Willy fant en ny type potetgull på Ultra. Det er salt og eddik-smak, og smaksløkene våre tok på en aldri så liten utflukt til himmerike da vi satt og nerdet og spiste dem i går kveld. Vi var helt enige om at dette var en nytelse (i potetgullsammenheng altså), og jeg vet nå at vi endelig har oppnådd potetgull-enighet i huset. Selv puristen i meg er fornøyd. Salt og eddik er jo en helt naturlig sammensetning, og i potetgullsammenhenger nesten mer naturlig enn bare salt (i hvert fall når man har tilbrakt en del av barndommen og ungdommen i England).

Hva skal vel jeg med potetgull som bare er salt? Salt og eddik er tilbake, og denne gangen tror jeg at sjansen for at de ikke brått går ut av produksjon igjen, er vesentlig større. Produsenten har nemlig skjønt det. Salt er ikke bare salt, og eddik er ikke bare eddik. Ordet eddik frister rett og slett ikke norske ganer, men balsamico derimot er oppe i tiden og noe alle liker. Jeg må bare innrømme det. Selv om jeg foretrekker at man skriver norsk når man skal snakke norsk, og selv om jeg synes salt og eddik er helt fantastisk når det kobles med potetgull, så høres “Sea Salt & Balsamic Vinegar” vesentlig mer fancy og fristende ut for hvermannsen. Såpass skjønner selv jeg. Velkommen Kettle!