Selvkorrektur

Jeg innrømmer det blankt: Jeg er språknerd, men det finnes ting jeg ikke vet, og det finnes ting jeg har glemt, også innen rettskrivning. I min egenskap av språkdiktator på den faste jobben min tilbringer jeg en god del tid med å svinge den blodrøde pennen min (les: rettefunksjonen i Word med Spor endringer slått på) over andres tekster, og jeg gir gjerne kollegene mine meterlange kommentarer om hvorfor de ikke kan skrive slik eller slik, med på veien.

Mange av de rettelsene jeg gjør, skyldes at folk flest ikke er så opptatt av rettskrivning som oss merksnodige skapninger som til og med har valgt å ha nettopp rettskrivning og all dens vesen som levebrød; andre skyldes interne regler (for som i så mange andre store bedrifter har vi også hos oss retningslinjer å forholde oss til, retningslinjer som går litt ut over Bokmålsordboka og Språkrådets anbefalinger); og en del skyldes rett og slett at det er en del av jobben min å sørge for at kundene våre får lettleste og kundevennlige hilsener fra oss, og dermed omformulerer jeg glad og gjerne tekster selv om de språklig er helt korrekte.*

Iblant må jeg bøye meg for høyere makter (gjerne av den tekniske eller juridiske sorten) og akseptere at ikke alle tekster kan bli så kundevennlige som jeg ønsker. Iblant må jeg akseptere å bruke ord og uttrykksmåter som er fullstendig ukorrekte og unorske, fordi noen har bestemt at barnet skal hete Ikxeqhe Omcwhei selv om det har norske foreldre og kommer til å tilbringe hele livet sitt i Norge. Men stort sett ruler jeg, som min eldste sønn sikkert ville ha sagt – og min lønn får jeg ikke i himmelen (diktatorer kommer sjelden dit, har jeg hørt); men jeg får den hver eneste dag jeg tilbringer på jobben. Den består i fantastiske kolleger, og den består i å jobbe med noe jeg trives med, mens jeg fraværende konsumerer bøttevis med kaffe og av og til tar meg en høyst upassende røykepause.**

Men det jeg egentlig ville frem til, er det jeg innledte med å skrive: Selv om jeg liker å late som om jeg er allvitende, finnes det ting jeg ikke vet. Det finnes også ting jeg er usikker på, ting jeg tror jeg vet, og ting jeg er helt sikker på. Når det er noe jeg ikke vet, så slår jeg det opp; når det er noe jeg ikke er helt sikker på, slår jeg det opp; og nå og da slår jeg også opp ting jeg er helt sikker på. Finner jeg ikke svar på det jeg lurer på noen steder, skriver jeg til Språkrådet og spør dem, for der er det alltid svar å få. Jeg liker å vite hva jeg snakker om, og jeg liker å skrive korrekt – og begge deler er tilfeldigvis også jobben min.

Noen ganger får jeg interessante eller overraskende svar. Jeg har for eksempel et par ganger oppdaget at jeg tok feil ting ikke var helt slik jeg trodde. Jeg lærer mye av slike aha-opplevelser, ikke minst lærer jeg å unngå å gjøre de samme feilene igjen; men som kjent er jeg litt glemsom, og derfor bruker jeg iblant tid på å lete opp svarene på noe jeg egentlig visste, noe jeg kanskje har sjekket tjue ganger før – og da gjerne svar som er begravd så dypt på internett at det tar mer enn en god del gjetning, og gjerne et par liter kaffe, å finne frem til dem igjen.

Derfor har jo nå besluttet å lage en ny side på bloggen min: Rettskrivningsrot. Der kommer jeg til å notere alle slike ting som jeg har oppdaget at jeg ikke visste, og som kan ha en aldri så liten språkmessig underholdnings- eller nytteverdi for meg. Det er mest til min egen underholdning, men man skal ikke se bort fra at en av dem jeg i tidens løp har brukt den røde pennen mot, også vil synes at det er underholdende å se hvor feil jeg kan ta.

*Og nei, det betyr ikke at jeg er ansvarlig for teksten i hvert eneste brev arbeidsgiveren min får postbudet til å legge i postkassen din. Jeg er tross alt gått ned i halv stilling.

**Jeg trives også i den andre jobben min, det må jeg tilføye. Den består også av språknerding, men mest i form av oversetting; sjefen kan nok svinge pisken litt over meg iblant og forvente at jeg jobber i helgene når jeg egentlig hadde helt andre planer, og jeg stiller meg nå og da litt tvilende til de beslutningene hun tar, men så lenge jeg sørger for at jobben blir gjort, kan jeg holde fri akkurat når og så lenge jeg selv vil. Og selv om kollegene bare finnes i virtuell form, så flyter kaffen rikelig også der (når jeg husker å lage den), og jeg får som regel lov å røyke på kontoret. Det følger nemlig enkelte frynsegoder med når man velger å være sin egen arbeidsgiver.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: