Telefonvekking

Tor Willy og jeg satt oppe til et par timer på feil side av midnatt i går. Da telefonen ringte i dag tidlig, vurderte jeg først å ignorere den, men kastet så et blikk på klokken. Først trodde jeg at klokken var ni, men ettersom jeg ikke hadde briller på, det er søndag, og telefonen ringte, konkluderte jeg i min søvndrukne tilstand med at den var kvart på tolv. Det er ikke alltid like lett å se forskjell på den lille og den store viseren. Når man har bursdag, må man nesten svare når telefonen ringer i løpet av dagen. Altså svarte jeg, og følgende samtale utspant seg:

Meg: Det er Monique
Oppringer: Gratulerer med bursdagen!
Meg: Takk … <Her gjespet jeg og så på den digitale klokken på telefonen. 8:59 stod det faktisk …>
Telefonterrorist: Har du fått noen fine gaver?
Meg: Ikke ennå. Vi har ikke stått opp ennå.
Telefonterrorist: Nå, men ble du ferdig med boka?
Meg: Nei, jeg har vært syk og måtte utsette den noen dager.
Telefonterrorist: Huff da, det var dumt. Skal dere feire dagen i dag?
Meg: Kanskje. Jeg vet ikke. Jeg er ikke våken.
Telefonterrorist: Nå, hva …
Meg <avbryter telefonterroristen>: Du – kan vi snakke sammen senere? Jeg sov. Alle i huset sover, og jeg er overhodet ikke våken.
Telefonterrorist: Ja da – du får bare ringe senere. Jeg ville bare ringe mens jeg husket det, så ikke jeg glemte å ringe og gratulere.
Meg: Okay. Skjønner. Ha det.
<klikk>

Og så la jeg på, krøp ned under dynen igjen, og sov som en sten, inntil jeg en time senere ble vekket av tre gutter som stod med et brett med frokost, gaver og kaffe og sang “Hurra for deg som fyller ditt år”. At de avbrøt etter tre linjer da eldstegutten brysk sa: “Så, det rekker!” er en annen sak. Det var slik dagen egentlig skulle ha startet.