For en del år siden var det en optiker som undersøkte øynene mine. Det er det i og for seg ikke noe bemerkelsesverdig i, men da han sa at jeg var langsynt, ble jeg noe forbauset. Jeg hadde nemlig i alle år, helt siden jeg fikk mitt første par briller (på dette tidspunktet var det minst tjue år siden) trodd at jeg var nærsynt. Ja, jeg var så sikker på at jeg var det at jeg sa det til optikeren og spurte ham om han var helt sikker. Det var han, men, sa han, selv om jeg var langsynt, så var jeg også litt nærsynt, for jeg hadde brytningsfeil, og jeg var nærsynt i de brytningsfeilene. Det mente han måtte være forklaringen på at jeg hadde fått den oppfattelsen at jeg var langsynt. Øøøøøh, javel, svarte jeg, og tenkte at jo, det måtte vel være forklaringen, selv om jeg ærlig talt ikke skjønte altfor mye av den. Jeg skjønte faktisk slett ikke at jeg skulle være langsynt, for jeg oppfattet meg helt klart som nærsynt. Man kan i sannhet innbille seg mye rart.
Siden har jeg med mellomrom humret litt over meg selv når jeg har tenkt på det. Jeg mener, tenk å gå rundt i over tjue år og tro at man er nærsynt når man i virkeligheten er langsynt. Og så har jeg vært evig fascinert over alt det jeg ikke forstod: Før eldstegutten min fikk briller siste år, lånte han nemlig iblant mine gamle briller når han skulle se på tv, for da så han mye bedre, sa han. Da han fikk sitt første par briller siste år, måtte jeg bare konstatere at naturen er lunefull, eller optikkens verden er mer innviklet enn et enkelt menneske kan forestille seg – eller noe slikt. Det viste seg nemlig at gutten er nærsynt. Det måtte jo bety at den korreksjonen det var for brytningsfeilene i brillene mine, var nok til å korrigere guttens syn – vel å merke uten at korreksjonen for langsyntheten min så ut til å sjenere ham.
Ja, ja – slik var nå det. Jeg kunne bare notere meg at det finnes ting jeg aldri kommer til å forstå, og fortsette å undre meg hver gang gutten lånte – og låner – brillene mine, og de helt ubegripelig (for meg) gjør det mulig for ham å se alt som foregår på skjermen selv om både tv og sofa beholder de respektive plassene sine. (Det hender nemlig ikke helt sjelden at han lar brillene ligge igjen hos det faderlige opphavet, og da står valget mellom å sitte én meter fra tv-en eller låne mutter’ns briller.)
Men i dag ble mysteriet oppklart. Jeg var til en liten veiledningstime hos Brilleland, da den hyggelige ungjenten som viste meg hvordan man setter i og tar ut kontaktlinser, i en bisetning nevnte nærsyntheten min. Ja, det var faktisk akkurat det hun gjorde. “Eh, sier du at jeg er nærsynt?”, tror jeg at jeg sa. Det bekreftet hun, og så fortalte jeg om min tidligere optikeropplevelse. Hun viste meg så tallene på kontaktlinsepakningene som hadde en tydelig minus foran, både dem for synsstyrken og dem for korreksjonen for skjeve hornhinner. Det er vel egentlig en smule pinlig, men jeg har altså hatt briller i 26 år uten å klare å lære meg om minus stod for langsynthet eller nærsynthet. Og jeg har muligens tilbrakt minst et par av disse årene med helt feil briller på nesen.
Ja, der kan man se. Det er nok bra at jeg har byttet optiker (og at jeg i en periode på noen år ikke brukte brillene så mye).
Små sidespor 