Jeg syklet på jobb i gråvær i dag. Jeg har ennå ikke fått kjøpt noe egnet regntøy, så jeg håper skyene flytter seg. Jeg har ikke mye lyst til å sykle hele veien hjem i regnvær.
For to år siden bestemte jeg meg for aldri mer å sykle til jobben fordi veien var merket så dårlig, og jeg endte opp i fullstendig ukjent terreng på både ut- og hjemveien begge de gangene jeg prøvde å ta sykkelen til jobb. Jeg har stedsans som en høne.
Men jeg er jo dansk, og vi dansker sykler. Så for noen uker siden bestemte jeg meg for å begynne å sykle til jobben likevel. Den gamle sykkelen har 12-13 år på baken og er tung som alverdens sorger — ikke noe egnet fremkomstmiddel til lange sykkelturer (men fin-fin til en tur til butikken), så jeg kjøpte ny sykkel — en lett og fin og veldig rød rasersykkel, jeg har nemlig langt til jobben. Og siden har jeg syklet til jobben en del ganger — og ikke kjørt feil vei en eneste gang. Veien har blitt merket litt mer gjennomtenkt, så selv høner klarer å se skiltene, og når jeg bare har konsentrert meg om veien og syklingen — no problemo.
Nå har jeg imidlertid syklet litt for mange ganger. Jeg begynner å kjenne meg igjen nesten hele veien, så i dag zoomet jeg litt ut og kjørte helt i mine egne tanker. Resultatet? Tjah — plutselig var jeg på en for meg totalt ukjent vei, og måtte sykle rundt i ti minutter før jeg fant ut hvilken vei jeg egentlig skulle. Og bare 15 minutter senere oppdaget jeg at jeg hadde tatt feil vei da sykkelstien delte seg — men da var det heldigvis bare en mindre omvei jeg kom ut på.
Moralen er bare for meg — og andre høner uten stedsans som samtidig har lett for å glemme verden rundt seg.
Små sidespor 