Category: Æsj, typisk

Telefonisk interesse

Jeg var på byen i går. En venn av en venn ble fascinert av telefonen min og bare måtte prøve å foreta videosamtaler til noen av sine venner. De svarte ikke. Resultatet viser seg i dag: Jeg får meldinger fra ukjente som lurer på hvem jeg er og hvorfor jeg ringte til dem. Jeg forsøker å forklare — og blir bedt om å sende et bilde av meg selv … Ehrm — I think not …

Møkk!

Fredag kjørte jeg til Ruterknekt for å få byttet Trillians frontrute. Den var nemlig så full av steinsprut at jeg den første dagen jeg hadde Trillian, trodde den bare var full av møkk og døde insekter etter selgerens kjøretur fra Drøbak (der han bodde) til jobben min på Fornebu. Da “møkken” ikke gikk bort da jeg vasket frontruten, sjekket jeg det nærmere, og oppdaget at det var steinsprut.

Frontruten ble skiftet, og jeg satte kursen mot Alnabru der jeg skulle kjøpe et par småting. Jeg er imidlertid ikke så kjent med veiene hit og dit ennå, og hadde ikke fått innstilt navigasjonen riktig før jeg kjørte fra Ruterknekt. Derfor svingte jeg inn på en bensinstasjon, og stoppet motoren mens jeg innstilte navigasjonen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Da jeg skulle starte motoren igjen, klikket det bare i tenningen. Batteriet var dødt. En hjelpsom sjel med en batteribooster hjalp meg slik at jeg fikk liv i bilen igjen, og så kjørte jeg til Alnabru. Jeg likte ikke at batteriet var dødt, men jeg ble beroliget med at det kan skje for selv de beste biler. Likevel, jeg kjørte fra København til Oslo i går, i Trillian; burde da ikke batteriet være sprekkeferdig av strøm?

Noe er i hvert fall alvorlig feil. Fredag kveld kjørte jeg til Son der bilen stod på en parkeringsplass i en liten båthavn, mens jeg befant meg på en hytte på en liten øy utenfor Son. Nå i ettermiddag, to døgn senere, da jeg skulle sette meg i bilen og kjøre hjem, var den steindød igjen. Den gav ikke engang et eneste lite klikk fra seg da jeg vred på nøkkelen. Jeg fikk heller ikke slått av alarmen, men måtte låse opp bilen manuelt, så alarmen hylte til jeg klarte å lokalisere nøkkelen til å slå den av med (når ikke fjernkontrollen virker). Heldigvis var det en vennlig sjel som lånte meg startkabler slik at jeg kunne bruke et gammelt båtbatteri til å få liv i bilens batteri og kjøre hjem.

Det er ingen tvil om at noe sluker strøm selv om motoren er slått av; spørsmålet er bare hva. Men det skal jeg finne ut av: Jeg har lånt et multimeter som skal hjelpe meg med det.

Slik er det også å ha bil

Dynamoremmen hoppet av i går. Jeg ringte verkstedet som hadde skiftet den kort før jeg overtok Trillian, men de var uhyre avvisende. Derfor ble det i stedet Carrozzeria Alfa i Drøbak som fikk besøk av Trillian. De var hyggelige og hjelpsomme på telefonen, og sa at de kunne se på henne i dag. De sa også at det helt sikkert var nok strøm på batteriet til at jeg kunne kjøre til Drøbak selv om dynamoremmen var hoppet av. Vel, på det punktet tok de feil.

Trillian satte kursen mot Drøbak med meg i passasjersetet, min eldste sønn i baksetet og en venn bak rattet (uten dynamorem virket ikke servoen, så det var for tungt å kjøre til at jeg følte meg trygg. Jeg hadde først tatt lappen knappe to måneder før). Midt på Mosseveien, der det bare er én fil i hver retning, døde Trillian imidlertid, og vi måtte trille inn til siden. Heldigvis og uheldigvis kom det en motorsykkelbetjent rett bak. Heldigvis fordi han kontaktet Viking og fikk de øvrige trafikantene til å kjøre litt pent forbi; uheldigvis fordi jeg kvelden før hadde oppdaget at det ikke var fulgt varselstrekant med bilen, og fordi ham der kjørte, hadde glemt lommebok og dermed førerkort i sin egen bil. Så vi snakket i vei i håp om at betjenten skulle glemme å spørre om både førerkort og varselstrekant. Det lyktes, og jeg lærte litt om politiets rutiner på kjøpet. Viking kom, og vi ble fraktet til Carrozzeria Alfa alle mann (etter en mindre, men kostbar omvei. Når man befinner seg i Oslo, må man nemlig betale ekstra for å få bilen fraktet til et verksted utenfor byen, og prisen beregnes etter avstanden).

Det er fint i Drøbak, men det var godt å kunne sette seg i Trillian og kjøre hjem igjen noen timer senere da hun hadde fått ny dynamorem.

En våt fornøyelse

Etter regnDa jeg syklet fra jobben i dag, begynte det å dryppe litt, så jeg stoppet, tok av brillene og tok på regnbukser (fra 1980 eller deromkring — jeg fant dem i boden min) og en jakke som ikke er en regnjakke, men relativt vanntett. Da jeg hadde syklet 200 meter, plasket det ned. Da jeg hadde syklet tre kilometer, stod veien under vann — ved Skøyen stasjon stod det opp over hjulene på bilene — og føttene mine subbet hørbart i skoene. Da jeg kom hjem, helte jeg vann ut av skoene og vred buksene (og tok en lang, varm dusj). Jeg ble våt i dag. Veldig våt. Men jakken var bra.

Dagens hatobjekt: Regnbukser som ikke holder vann.

Bursdagsønske 1: Regnbukser
Bursdagsønske 2: Bakskjerm til syklen (Hvorfor? Det var mange sølepytter da jeg syklet på jobb, og da hadde jeg ikke på regnbukser. Resultatet uten en bakskjerm … Jeg sier ikke mer.)

Taxihat

Jeg skulle sittet på toget nå. Jeg sitter hjemme. Jeg har akkurat bestilt billett til det neste toget i stedet — dobbel så dyr som den billetten jeg har og ikke får benyttet. Ikke får jeg refundert den ubenyttede billetten heller.

Dagens hatobjekt: Taxier som ikke kommer når man har bestilt dem.

Mobiltap

Jeg mistet mobilen ut av lomma da jeg syklet hjem fra jobb, og jeg oppdaget det ikke før tre kilometer senere. Den var selvfølgelig ikke noe sted å se da jeg snudde og kjørte tilbake for å lete etter den.

En mindre ulempe ved å miste mobilen: Sykkelturen hjem ble på 20 km i stedet for 14.

Den største ulempen ved å miste mobilen: Alle telefonnumrene jeg har mistet. De fleste har jeg ikke skrevet opp noe annet sted (jo, jeg hadde tenkt meg å gjøre det — men det er jo litt sent nå).

En mindre fordel ved å miste mobilen: Jeg fikk litt ekstra mosjon.

Den største fordelen ved å miste mobilen: Alle telefonnumrene jeg har mistet. Jeg trengte å få ryddet litt opp i dem. Og nå har jeg en veldig bra unnskyldning når folk klager på at jeg ikke har ringt på evigheter.

Å sykle til jobben

Jeg syklet på jobb i gråvær i dag. Jeg har ennå ikke fått kjøpt noe egnet regntøy, så jeg håper skyene flytter seg. Jeg har ikke mye lyst til å sykle hele veien hjem i regnvær.

For to år siden bestemte jeg meg for aldri mer å sykle til jobben fordi veien var merket så dårlig, og jeg endte opp i fullstendig ukjent terreng på både ut- og hjemveien begge de gangene jeg prøvde å ta sykkelen til jobb. Jeg har stedsans som en høne.

Men jeg er jo dansk, og vi dansker sykler. Så for noen uker siden bestemte jeg meg for å begynne å sykle til jobben likevel. Den gamle sykkelen har 12-13 år på baken og er tung som alverdens sorger — ikke noe egnet fremkomstmiddel til lange sykkelturer (men fin-fin til en tur til butikken), så jeg kjøpte ny sykkel — en lett og fin og veldig rød rasersykkel, jeg har nemlig langt til jobben. Og siden har jeg syklet til jobben en del ganger — og ikke kjørt feil vei en eneste gang. Veien har blitt merket litt mer gjennomtenkt, så selv høner klarer å se skiltene, og når jeg bare har konsentrert meg om veien og syklingen — no problemo.

Nå har jeg imidlertid syklet litt for mange ganger. Jeg begynner å kjenne meg igjen nesten hele veien, så i dag zoomet jeg litt ut og kjørte helt i mine egne tanker. Resultatet? Tjah — plutselig var jeg på en for meg totalt ukjent vei, og måtte sykle rundt i ti minutter før jeg fant ut hvilken vei jeg egentlig skulle. Og bare 15 minutter senere oppdaget jeg at jeg hadde tatt feil vei da sykkelstien delte seg — men da var det heldigvis bare en mindre omvei jeg kom ut på.

Moralen er bare for meg — og andre høner uten stedsans som samtidig har lett for å glemme verden rundt seg.