Category: Æsj, typisk

Jeg fikk en forespørsel som jeg svarte på i hui og hast i dag tidlig før jeg suste ut av døren. Forespørselen kom på e-post og var fra en av de faste kundene mine i det store EU-land. De lurte helt enkelt på om jeg kunne oversette 50 små ord for dem til i morgen tidlig. Jeg tok en kjapp titt på teksten som skulle oversettes, før jeg sendte svaret mitt: No problem. Det skulle jeg fikse. Så klappet jeg igjen Macen og satte kursen mot Fornebu.

Nå har jeg akkurat studert e-posten og vedleggene som fulgte med, og jeg konstaterer at det kan være lurt å nærlese alle bilag før man svarer på noe som helst. Jeg har faste priser på det meste jeg gjør, og for oversettelser tar jeg meg gjerne betalt per ord. I tillegg til alle de andre prisene har jeg også en minimumspris på et beløp som tilsvarer en times jobbing. Og det er det flere gode grunner til.

Da jeg sjekket den forespørselen jeg hadde fått (og akseptert) i dag, oppdaget jeg at denne kunden ikke hadde fått med seg at jeg har en minimumspris, og de hadde derfor bestilt en oversettelse av femti ord til en bestemt pris per ord. Det det egentlig betyr, er at jeg i kveld oversetter femti ord og deretter sender oversettelsen til kunden min. Sammen med oversettelsen sender jeg en liten hilsen til kunden min, der jeg opplyser om at minimusprisen min vanligvis er så og så mye, men siden jeg ikke hadde sjekket ordren godt nok før jeg takket ja, skal de slippe å betale minimumsprisen – men for en annen gangs skyld og bla-bla-bla … Og så skal jeg tilføye at jeg håper kunden ikke har noe imot ikke å motta noen faktura for denne jobben.

Og her kommer vi til en av de gode grunnene for å ha en minimumspris: Det beløpet jeg kunne ha skrevet på en faktura for denne jobben, altså det beløpet jeg har godtatt å gjøre jobben for, dekker nemlig bare rundt regnet halvparten av det gebyret jeg må betale til banken for å få overført en innbetaling fra en kunde i utlandet til kontoen min.

Sukk …

De siste gangene badet her i huset er blitt vasket, har en av gutta mine fått gjøre det (mot behøring belønning i form av klingende lommepengemynt). Egentlig kunne gutta gjerne få ta akkurat den jobben hver gang den må gjøres, men siden jeg av erfaring vet at de og jeg har ganske forskjellige standarder når det gjelder dorengjøring, tar jeg likevel selv vaskejobben iblant. I dag gjorde jeg for eksempel det.

Da jeg var nesten ferdig, skulle jeg bare ta den siste kroken, den ved siden av vasken der jeg av mangel på andre oppbevaringsmuligheter har stablet blant annet to femlitersdunker med såpe, en trakt, noen ekstra flasker med sjampo og et par andre ting som til vanlig ikke er i veien der.

Jeg vet ikke akkurat når jeg selv sist vasket badet, men jeg vet at det var før sommerferien. Jeg noterer meg at testen som er blitt utført på badet siden sist jeg vasket derute, med all tydelighet har bevist at tre-fire liter flytende såpe som ikke lenger befinner seg i en dunk, rekker å størkne ganske bra når såpen befinner seg på et relativt avgrenset område og ellers får være i fred, men at den likevel villig vekk blir til flytende såpe igjen så snart det kommer en dråpe vann bort i den. Og den er nesten komplett umulig å tørke, vaske eller skylle bort. Jeg konstaterer også at såpen vil fungerer strålende som badeskum hvis vi noen gang skulle være i beknep for slikt. Avløpet skummer i hvert fall fornøyd, og jeg har måttet sette all videre såpebortvasking på hold til skumnivået er fallet nok til at jeg igjen kan se hvor avløpet egentlig er.

Jeg vil for øvrig anbefale mine barn ikke å komme rett hjem fra skole, men det er en helt annen sak.

Fredagskvelder uten barn og uten kjæreste (men med masse jobbing) er ikke favorittkveldene mine.

I dag var det så endelig torsdag igjen, så jeg dro avkommet med til optikeren. Sluttresultatet ble nesten som ventet: De to eldste av guttene mine vil fremover kunne pryde nesen med noe som forhåpentlig sørger for at de ser klart og tydelig (dessverre hjelper det nok ikke på hørselen), mens minstemann kan vente noen år til. Helt som forventet gikk det likevel ikke. Jeg var jo forberedt på at det koster noen kroner å få briller til ungersvendene, men jeg var ikke forberedt på at eldstemanns briller skulle stille i en prisklasse for seg. Ikke fordi han krever de dyreste eller fineste brillene som er å oppdrive, nei da, det er bare øynene hans som er storforlangende. Gutten må ha progressive glass, kunne optikeren fortelle oss, ellers vil han sannsynligvis komme til å slite med hodepine. Og progressive glass koster i overkant av et par tusen blanke kroner per glass (og innfatningen kommer selvsagt i tillegg).

Progressive glass til en fjortenåring? Jeg trodde slikt var noe man fikk når man begynte å dra litt på årene. Vel, nå vet jeg at det forholder seg slik i det fleste tilfeller, men ikke alle, og eldstegutten min måtte selvfølgelig være unntaket som bekrefter regelen. Slik lærdom er ikke gratis; nei, det blir et femsifret beløp som triller ut av bankkontoen om et par uker når guttas briller skal hentes. Skrik.

For en uke eller to siden gikk det opp for meg at den avdelingen jeg jobber i hos Telenor, skulle samles hjemme hos lederen vår torsdag den 14. juni, altså i dag, og kose seg med vin og diverse. Typisk nok hadde mine gutters far kort før spurt om gutta kunne være hos meg en del dager denne uken, blant annet torsdag, siden han skulle til broderlandet i jobbsammenheng; og ettersom jeg på daværende tidspunkt ikke hadde andre planer, svarte jeg selvfølgelig at det var helt greit. Så jeg meldte avbud til sjefen, og forberedte meg på en travel uke.

Og så tenkte jeg egentlig ikke mer på det. Lørdag dro jeg alle mine tre gutter med innom Brilleland. Eldstemann har nemlig klaget på at han ser litt dårlig i det siste, og lånt både sin fars og mine gamle briller når han skulle se tv. (Det er bittelitt rart, men selv om guttas faderlige opphav er nærsynt, og jeg er langsynt, er brillene våre tilsynelatende nokså like. Da jeg en i en periode for mange år siden ikke hadde noen briller, lånte jeg også de avlagte brillene hans. En optiker forklarte meg en gang for mange år siden at jeg riktignok er langsynt, men at jeg er nærsynt i de brytningsfeilene jeg også er belemret med – eller hvordan man nå uttrykker det i optiske termer. Det må vel på en eller annen måte være det som er årsaken til at en langsynt og en nærsynt kan ha nytte av de samme par brillene.)

I hvert fall tenkte jeg at det var like greit å få sjekket synet til alle gutta, og dro dem altså med på Brilleland for å få tatt en av de her helt enkle testene og eventuelt bestille time hos optiker hvis maskinen viste at de kanskje burde hatt noe på nesen. Det viste seg at minst to av guttene etter all sannsynlighet er såpass nærsynte at de bør ha briller, så jeg valgte å bestille en time til hver av dem hos optikeren. Jeg skal hilse og si at det ikke er enkelt å få optikertime til tre gutter, i hvert fall ikke hvis man helst vil ha de tre timene samme dag og helst på noenlunde samme tidspunkt av døgnet (og fortrinnsvis også hos den samme optikeren), men etter litt bladring på skjermen kunne damen bak disken da fastslå at de kunne skvise alle tre inn torsdag klokken henholdsvis 16.30, 18.00 og 19.00. Og det passet jo egentlig bra når alle tre nå likevel skulle være hos meg det meste av uka.

Tirsdag fikk jeg en e-post fra eksen: Han skulle ikke til Sverige likevel, og jeg fikk altså ikke alle gutta i huset fra onsdag til fredag. Nå ja, tenkte jeg, det var for så vidt greit. Så kunne han bli med til optikeren hvis han hadde lyst. Det streifet meg et lite øyeblikk at jeg nå faktisk kunne bli med på den her komsammen hjemme hos lederen min, for guttas far kunne jo bare dra til optikeren med gutta uten meg. Men jeg slo tanken fra meg igjen etter rundt regnet to sekunder. Hvis gutta mine skal ha briller, vil jeg helst være der når de får høre det. Slik er det nå å være forelder.

Så da dro jeg i stedet litt tidlig hjem fra jobben for å rekke første brilletimen med yngstegutten. Guttas far skulle bli med til brilletimene for de to eldste, og sendte yngstemann bort til meg da tidspunktet nærmet seg. Klokken 16.20 tråtte vi inn døren hos Brilleland og satte oss til å vente. Minstemann betrodde meg at han hadde tenkt på linser. Litt spent var han jo. Jeg forklarte at jeg ikke trodde han trengte briller, og at barn ikke får linser. Så lekte han litt med noen småpenger han hadde i lommen, og prøvde (og lyktes i) å åpne de avlåste utstillingsmontrene i vinduet bak ham. Optikeren var en del forsinket, og det er kjedelig å vente.

Mens vi satt der, spurte de unge damene som jobber i butikken, med jevne mellomrom om vi trengte hjelp. Nei da, vi hadde time hos optikeren klokken 16.30, så vi ventet bare, sa jeg da. Og så ventet vi litt mer. Klokken 16.45 oppdaget vi at det først er neste torsdag gutta har time hos optikeren. En dag lærer jeg kanskje å treffe riktig dag når jeg tropper opp til en time jeg har bestilt.

Ja, ja – jeg gjør da fremskritt. Denne gangen kom vi ikke for sent.

Det er vel bare naturlig at jeg (og et par kolleger) nettopp i dag fikk en hyggelig invitasjon fra Posten, en invitasjon til hygge og bespisning – neste torsdag.

Biola med bringebærsmak egner seg ikke som erstatning for lettmelk i kaffen. Jeg bare nevner det.

Pftøy!

“Hvorfor gjøre i dag hva man kan utsette til i morgen?” sa jeg, sånn litt på fleip og litt på alvor til Tor Willy her om dagen. Jeg liker nemlig å ta livet litt med ro når anledningen bare byr seg.

Det gjorde den for eksempel i kveld. Jeg har alltid fri fra den faste jobben på tirsdager, så når det nå er mandag kveld, er det jo ingen grunn til ikke å slappe av. Det er ganske visst en mindre oversettelse jeg må ha gjort og levert innen vanlig arbeidsdags slutt i morgen, og først må jeg sette meg inn i Trados, et relativt avansert oversettelsesverktøy; men siden jobben er såpass liten som den er, mente jeg at det rakk rikelig å begynne på den i morgen. Så kvelden i kveld har vært helt min egen (og tolvåringens). Lykke.

Nåh ja – det var lykke, helt til for litt siden, sånn rundt halv elleve. Da kom jeg plutselig på en liten detalj jeg hadde glemt: Jeg skal møte i tinghuset klokken kvart over åtte i morgen tidlig. Mine meddommerplikter kaller igjen. Er det noen som har en vegg jeg kan dunke hodet inn i?