Ikke dagens kompliment

“Du er en vakker kvinne,” sa han (men på svensk), svensk-ungareren i 50-årene med det lett brustne blikket, i det øyeblikket jeg trådte inn døren i den lille, tett tilrøykede lokale baren i Helsingborg (som var kun for medlemmer, slik at de kunne få røyke inne og slippe avgiftene på drikkevarene). Han la hånden på skulderen min, lente seg inn over meg og så vurderende på meg, før han tilføyde: “… eller er jeg full?”

Jeg må bare innrømme at dersom det virkelig var snakk om enten-eller, så er ikke jeg spesielt vakker. Før jeg gikk, tilføyde han dog: “Du er vakker.” Det er hva man kaller en selvmotsigelse.

Ikke nå igjen …

“Tør jeg minne om at Dr. Who begynner på svensk TV2 i dag? Kl 20.00. Vi glær oss!”, var det en som hadde skrevet i gjesteboka mi på Blink da jeg logget inn i dag.

Jeg er som kjent en stor fan av Dr. Who, men jeg ble likevel ikke strålende blid og fornøyd da jeg leste det. Det bærer straffen i seg selv å svikte de nettsamfunnene man er med i. Sist jeg var innlogget på Blink var den 28. februar. Hilsenen i gjesteboka var fra den 8. mars. Sukk …

En stakkar som aldri ser på tv, har jo ikke en ærlig sjanse for å følge med.

Så fint …

Det er som kjent 17. mai i morgen (eller det er vel strengt tatt nå), og da jeg mandag kveld oppdaget at minstegutten var vokst ut av dressen fra i fjor, og ennå ikke var vokst inn i storebrors dress fra i forfjor, ble jeg bittelitt svett. Enhver som har prøvd å handle finklær de siste dagene før 17. mai, vil forstå hva jeg mener. Skal man ha nye finklær til poden, er det lurt å ha dem i hus i god tid før ungene skal gå i tog og vinke til kongen og dronningen og alle de andre på balkongen; og den siste uken før 17. mai, skal man ha maks flaks for å oppdrive en hel dress i en størrelse som passer et barneskolebarn, spesielt hvis man ikke er parat til å betale en mindre formue for den. (Jeg mistenker at det er noe lettere å oppdrive en kjole i samme størrelse, men det er en helt annen diskusjon).

I går var jeg i retten og besørge min borgerplikt som meddommer i en rettssak, og da rettssaken varte hele dagen, måtte vi utsette dressinnkjøp til i dag (eller i går, sånn rett besett). Det var med lite håp om å finne en hel dress at vi satte kursen mot Storo, men, tenkte jeg, så fikk vi nøye oss med et par pene bukser og en pen vårjakke. Poden var mer opptatt av at han også skulle ha nye sko, så det var det første vi kjøpte. Svarte joggesko er vanligvis heller ikke lette å oppdrive dagen før 17. mai, for vi er ikke de eneste som har oppdaget at pensko ikke er noe alternativ når man skal gå og gå og gå hele dagen. Men vi hadde flaks, for sportsbutikken hadde ikke bare et par svarte Puma (og Puma måtte det være, forstås), de var også på salg. At de egentlig var et nummer større enn de ideelt sett skulle vært, er en annen sak. Man kan ikke få alt i verden. Og gutten insisterte på at de passet.

Så satte dressjakten inn. Hos Kappahl, Cubus og H&M var alt utsolgt, selv helt vanlige svarte olabukser. I ren desperasjon endte vi derfor opp i en butikk som riktignok selger barneklær, men bare merkeklær (og prisene er deretter). Og tenk, der hang det et helt stativ med dresser i en fornuftig størrelse. Junior ble sendt i prøverommet med en dress han likte, men ble en anelse lang i maska da det viste seg at buksene var laget til en som var rundt regnet dobbelt så stor rundt livet som ham og en god del lengre i benene. Deretter prøvde han tre andre dresser, som enten var altfor vide i livet og altfor lange i benene, eller som stumpet i ermene. Og det gikk selvfølgelig ikke an å ta buksene fra en dress i størrelse ni år og jakken fra den samme dressen i størrelse ti år. Nei da, de måtte selges som et sett med bukser og jakke i samme størrelse. Men til slutt lyktes vi. Da poden prøvde den femte dressen, passet jakken, og buksene var bare litt lange, men ikke mer enn at de kunne legges opp. Livvidden var heller ikke så altfor gal. Det manglet riktignok en knapp i buksene, men det fulgte med ekstraknapper, så det kunne jeg fikse i løpet av kvelden (når jeg likevel skulle legge opp buksene).

Slutten på visa ble at vi kjøpte dressen, og dro hjem. Tidligere i kveld fikk tiåringen så beskjed om å ta på seg buksene og stille seg opp på en krakk så jeg kunne se hvor mye de skulle legges opp. Det var da jeg fisket buksene opp av posen og skulle rekke dem til ham, at jeg oppdaget den hvite lappen inni dem. “12 ans” stod det på den — tolv år. Så sjekket jeg jakken. Det var størrelse ni år. Noe sier meg at om vi hadde fått de buksene som egentlig hørte til jakken, hadde jeg overhodet ikke trengt å finne frem symaskinen. Jeg ble en anelse irritert; det må jeg innrømme. Hvordan vedkommende som har fått en jakke i størrelse tolv år med tilhørende bukser i størrelse ni år, har det, kan jeg bare forestille meg. På sett og vis var jeg heldig. Buksene kunne i hvert fall brukes når bare de ble lagt opp.

Gidd, så typisk at man oppdager slikt når butikken er stengt, og man trenger buksene før den åpner igjen. Men nå er buksene da lagt opp. Knappen får jeg sy i i morgen tidlig.

Opp og ned

Jeg gikk nylig ned i halv stilling på jobben, blant annet for å jobbe litt mer frilans. Økonomien blir selvsagt noe trangere, for det varer nok en stund før det blir de store inntekter fra frilansingen (det tar jo tid å bygge opp et foretak), men ettersom mine utgifter er gått ned de siste årene, bilen min ikke så ut til å ha noen feil som ville føre til de store utgifter med det første (litt småplukk er det jo alltid), og i hvert fall ikke noen som ikke kunne utsettes på ubestemt tid, og ettersom jeg heller ikke føler noe akutt behov for å brenne av gigantsummer på ufornuftigheter, og det heller ikke er noe snusfornuftig, men vanvittig dyrt, jeg absolutt må ha, burde det akkurat kunne gå rundt. Og som kjent: Den som intet våger, intet vinner. Så jeg snakket med sjefen en mandag for et par uker siden, og samme dag begynte jeg mitt nye liv i halv stilling.

De siste par ukene har jeg nytt noe så enkelt som å være til og kunne ta den litt med ro. Inntektene fra bigeskjeften er ikke begynt å rulle inn ennå, men jeg har hatt relativt god tro på fremtiden. Det skal likevel ikke mye til å velte lasset; det er jeg klar over. Jeg fikk en lettere bekymret rynke i panna da det i løpet av et par dager dumpet et par uforutsette utgifter, hver i tusenkronersklassen, ned i postkassen, men likevel — jo da, det skulle nok gå.

Vel, i dag kan jeg med et annet kjent uttrykk spørre: Hvor lenge var Adam i paradis? Som Steffen Brandt, forsangeren i den danske gruppen TV-2, synger:

Og bedst som livet lige gik så godt,
og bilen næsten var betalt,
kom du og krævede mit hjerteblod
og intet mindre …

For jo da, slangen er også i paradiset, og biter når den ser sitt snitt. La meg straks understreke at det ikke er et hankjønnsvesen som nå forsøker å avkreve meg hjerteblodet mitt, men derimot min humørsyke, italienske baby, Trillian, som igjen har fått nykker. Hun okker og akker seg når vi kjører på tur, og det høres mistenkelig ut som om hun er syk. Hvor alvorlig det er, vet jeg ikke, men de lydene hun kommer med er rett og slett bekymringsverdige; og hun har visst også feber. Temperaturen hennes gikk i hvert fall opp til 120 i dag da vi var på vei hjem. Jeg frykter at et ikke helt billig legebesøk er eneste utveien.

Kjenner du tilfeldigvis noen som har et oppdrag til en oversetter eller korrekturleser, er det bare å sende vedkommende i min retning. En liten ekstrainntekt ville ikke være av veien nå.

Morgenkaffe

Jeg føler meg ikke spesielt smart når jeg etter å ha skjenket kaffe til kjæresten og meg selv i de koppene vi allerede har drukket av, oppdager at jeg akkurat har tilsatt melk til kaffen i koppen hans.

Hvorfor ikke? Vel, det har litt å gjøre med at jeg bruker melk i kaffen; det gjør ikke han. Selvfølgelig ikke. Og hvordan bytter man rundt på innholdet i to breddfulle kopper? Se, dét vil jeg våge å påstå er en nesten uoverskuelig oppgave for et gjennomsnittlig Monique-hode en søndagsmorgen. Det er med ikke ringe stolthet jeg kan rapportere at jeg klarte det nå til morgen.

At vi bare kunnet ha byttet kopper, er en helt annen sak. Og i hvert fall ikke en slutning hodet mitt klarer å dra før jeg er helt våken. Jeg dro den akkurat nå.

På’en igjen

En tekstmelding tikket inn først på ettermiddagen. Det var fra Infocare som har hatt fornøyelsen av å utføre en garantireparasjon av guttas pc (som inntil ganske nylig var min) etter den rett før påske nektet for å ha noe slikt som en harddisk. Pc-en var klar til avhenting, stod det i tekstmeldingen, og yngstemann som har spurt etter pc-en hver bidige dag, lyste opp.

Så vi kjørte en tur på Alnabru der Infocare holder til, og fikk utlevert pc-en. Av papirene fremgikk det at den hadde fått helt ny harddisk, så jeg forklarte poden at den nå var så god som ny, men at jeg måtte installere programmer og ordne litt ting og tang, før han kunne ta den i bruk. Gutten sukket litt oppgitt, men aksepterte likevel at det sannsynligvis varer enda en dag før han kan spille WoW.

Da vi kom hjem, slo jeg på pc-en, noterte meg at Windows i det minste var forhåndsinstallert, slo på det trådløse nettverkskortet for å sjekke at det fant husets nettverk — men det rakk jeg nå aldri å finne ut av. Jeg ble avbrutt av en telefon som trakk litt ut, og da jeg etter ca. ti minutter la på, og returnerte til pc-en, var denne lille meldingsboksen det første som sprang meg i øynene:

Alvorlig feil

Jeg rakk så vidt å lese hva det stod der, før the blue screen of death viste sitt stygge ansikt, og pc-en startet forfra igjen. Denne gangen holdt den seg oppe litt lenger (lenge nok til at jeg rakk å ta skjermdumpen over og lagre den på den eksterne harddisken), før den igjen ble blå. Og slik kjørte den i ring en stund, helt til jeg slo av nettverkskortet igjen. Akkurat det samme skjedde rett før den gamle harddisken sa takk for seg. Noe sier meg at det kan være lurt ikke å benytte nettverkskortet (og at Infocare ikke hadde testet harddisken med nettverkskortet påslått). Akk ja, da blir det vel en ny runde med Infocare.

Det blir en lang helg for gutta …

Harddisk på avveier

Som så mange ganger før ble jeg i dag tilkalt fordi mine sønners pc ikke oppførte seg helt forskriftsmessig. Inntil nylig hadde de en ganske utslitt bærbar som gikk på siste verset, så tekniske finurligheter var jeg vant med å pusle med og stort sett finne en løsning på. For en ukes tid siden, da jeg gikk over til eplet mitt, overtok gutta imidlertid min bærbare, som bare hadde to år på baken, og den tekniske freden senket seg over heimen — trodde jeg. Og det gjorde også den slags fred som er et resultat av at gutta plutselig har en pc som er kraftig nok til de spillene som gutta vil spille. Det var rett og slett et glimt av lykke for noen og enhver.

I dag kom det imidlertid plutselig et utrop fra eldstegutten som holdt på med pc-en, og han mumlet noe om “Blue Screen”. Ja, ja, tenkte jeg, iblant å man regne med slikt. Så rebooter den, og etterpå er alt greit igjen. Men den gang ei. Pc-en kom aldri så langt som til å starte Windows igjen; oppstarten ble avbrutt av informasjon om at man kanskje burde sjekke om det var noen løse kabler og for øvrig finne en annen måte å boote på. Jeg skjønte såpass som at det kunne være på sin plass å finne frem Windows-cd-en, så det gjorde jeg; og mye rart ble lastet inn, før jeg kunne velge å få reparert Windows-installasjonen. Det var da jeg hadde valgt det, at jeg skjønte at min tekniske viten ikke ville rekke til. Pc-en svarte nemlig øyeblikkelig:

Ingen harddisk

Hvis det er noen som har sett en harddisk på rundt 60 Gb vandre fortapt omkring, er det bare å sende den hjem. Den er dypt savnet. Denne gangen sukker gutta dypere enn meg.

Å ja, riktig — sommertid

Er det vennligst noen som vil minne meg om at det ikke rekker å stille klokkene i huset når man går over til sommertid? Man må også huske å sette tiden på radioen man bruker som vekkerklokke.

Vi våknet klokken halv åtte (og ikke halv sju), og tolvåringen møtte klokken åtte. Han rakk det ikke, nei, men han var heldigvis bare fem minutter for sent ute. Det ble hjemmekontor på meg.

Vi rakk det

Jeg skal hilse og si at det er fult mulig å våkne (litt), drikke kaffe (og våkne skikkelig), dusje, kle på seg og sminke seg på tjue minutter når man er nødt. Jo takk, kjæresten og jeg rakk årsmøtet for Klubb Alfa Romeo Norge på håret, selv om vi først skjønte hva klokken egentlig var mindre enn en time før det begynte.

(Er det ikke noen som kan starte en SMS-varslingstjeneste for oss som ikke ser NRK hver dag og aldri får med oss når vi går over til sommertid og vintertid? Pretty, pretty please …)

Det er forskjell på venstre og høyre

Tirsdag bestilte jeg et pollenfilter til Trillian fra en forhandler i Storbritannia, og jeg ble gledelig overrasket da det lå i postkassa allerede i går. Glad og fornøyd tok jeg det med ut til kjæresten (som hadde dobbelsjekket at det var det riktige filteret til akkurat min bil før jeg kjøpte det), og i dag skulle vi så bytte ut det gamle filteret med det nye.

Her var det ikkeFørst tok vi av vindusviskerne og gummilisten på venstre side under frontruta, for der visste vi helt sikkert at pollenfilteret satt (som det kan ses her til høyre). Og så klødde vi oss litt i hodet, for der var ikke noe pollenfilter. Så tok vi av gummilisten i høyre side (der man ikke trenger fjerne vindusviskerne for å komme til), og dér satt det. Vi tok ut det gamle filteret, som var så fylt av møkk at det ikke er noe under at luftfuktigheten i bilen har vært høy i det siste, og så pakket vi ut det nye, skinnende hvite filteret og satte det i. Eller det var det som var meningen, men vi endte likevel med å sette i det gamle pollenfilteret igjen (etter først å ha renset det som best vi kunne).

Hvorfor? Nja, bare fordi. Det har bare bittelitt å gjøre med at pollenfiltre til venstre- og høyrekjørte Alfa Romeo-er ikke er helt like, selv om bilene ellers er samme modell og årgang.

(Skulle du tilfeldigvis kjøre rundt i en Alfa Romeo 156 sportwagon eller sedan fra før 2002 med rattet på høyre side, kan du få et pollenfilter av meg.)

Kjæresten gjorde for øvrig mer enn brorparten av jobben i dag. Men nå vet jeg hvordan man gjør. Så når det nye pollenfilteret som ble bestilt (fra Tyskland) i kveld, kommer, har jeg tenkt meg å bytte det selv. Nemlig.