Endrede vilkår

Jeg fikk et brev i posten i går. Da jeg åpnet det og så av overskriften at det bare omhandlet endrede vilkår for et kredittkort, holdt jeg på å kaste det – men akkurat idet det var på vei ned i papirsøpla, fanget ett av de endrede vilkårene blikket mitt. Slik så det ut:

Administrasjonsgebyr

Administrasjonsgebyr for inaktivt kort hvis kortet ikke har blitt brukt på 12 måneder, eller det ikke er utestående kreditt på det? Hallo! Vi vet alle at det er dyrt og dumt å ha gjeld på et kredittkort, men at det også skal koste penger hvis man ikke bruker det og ikke skylder penger på det, det synes jeg er litt i drøyeste laget.

Jeg trenger egentlig ikke dette kredittkortet; det er utelukkende en ekstra sikkerhet, kjekt å ha i tilfelle det vanlige bankkortet streiker, eller hvis jeg skulle få et akutt behov for penger jeg ikke har. Og det finnes heldigvis fortsatt mange kredittkortselskaper som ikke tar noe gebyr for inaktivitet, så der kan man si at Terra Visa Gold administrerte seg rett ut av lommeboka mi.

Jeg tar jo heller ikke betalt av kundene mine når jeg ikke utfører jobber for dem.

P.S.: Litt googling viser at det ikke er noe helt ukjent fenomen å ta administrasjonsgebyr for inaktive kontoer, men det er hovedsakelig kasino- og gamblingnettsteder som driver med slikt. Utover dem er det ikke så mange andre – bortsett fra noen enkelte kredittkortselskaper altså. Men så kan man vel også betrakte gjeld på kredittkort som en slags avansert gambling.

 

Dolly, Dolly, Dolly …

Overskriften er sagt med en mild hoderysten. Dolly Thomas, som han presenterte seg, reagerte nemlig da jeg nevnte blogginnlegget jeg hadde skrevet om våre opplevelser med Dolly Dimple, på Twitter. Han spurte (på Twitter) hvilken restaurant vi får maten fra, og jeg svarte at det blir levert fra Sandvika – og kommenterte at det var flott at de følger med på Twitter (hvilket jeg mener). Thomas svarte slik:

Dolly svarer

I dag fant jeg så en form for svar fra Dolly Dimple i postkassen – om det var fra Thomas vet jeg ikke, for det eneste som avslørte hvem avsenderen var, var Dolly Dimple-logoen og adressen som var trykt på konvolutten. Dette er hva Dolly Dimple anså som et passende plaster på såret:

Dolly beklager

To filmkort. Egentlig ville jeg ha vært mer enn fornøyd hvis de to filmkortene hadde hatt selskap av en unnskyldning. Vel, egentlig ville jeg ha vært fornøyd om konvolutten bare hadde inneholdt et A4-ark med en skriftlig unnskyldning og intet annet. Da ville Tor Willy og jeg nok ha vurdert å bestille pizza hos Dolly Dimple igjen neste gang vi fristes til å bestille mat hjem (for pizzaen kom tross alt til tiden søndag). Utover at det etter den ørtende pizzalevering med problemer helt enkelt var uimotståelig å blogge om det, så var det dét jeg håpet litt på da jeg skrev det opprinnelige innlegget og tvitret om det – en enkelt unnskyldning (for ja, jeg regnet med at Dolly Dimple som de fleste andre større bedrifter jevnlig søker på sitt eget firmanavn for å fange opp den omtalen de får) og kanskje en forsikring om at Dolly har fått orden på sakene sine i Sandvika-restauranten (forutsatt at det var sant). Det er selvfølgelig kjekt med et plaster på såret, men få ting kan slå en personlig unnskyldning når man føler at man har vært mer enn gjennomsnittlig uheldig med bestillingene sine. Som sagt – jeg ville vært tilfreds med det. Akkurat nå ligger det snublende nær å si “Aldri mer Dolly Dimple”.

Dolly (eller Thomas, eller hvem som nå står bak brevet) – en konvolutt som inneholder to filmkort og et A4-ark med mitt navn og min adresse (slik at det passer til vinduet på rutekonvolutten) som eneste “følgeskriv” er for tynt. Det er ingen unnskyldning; det er derimot på grensen til en fornærmelse i min verden. Hva skal jeg utlede av en slik “melding”? At Sandvika fortsatt har problemer med å levere? At dere har sjekket bestillingshistorikken min og sett at jeg ikke har fått levert pizza så mye som 6 ganger (et søk på adressen min vil i så tilfelle avsløre at det hersker likestilling her i huset, og det som regel er samboeren min, Tor Willy, som bestiller pizzaen – i sitt eget navn)? At dere egentlig ikke gidder høre på sånne som meg, men regner med at et par filmkort vil få meg til å holde tåta? Ikke vet jeg …
Jeg vil anbefale dere å prioritere kommunikasjon med kundene over raske utdelinger av filmkort. Hvis dere ikke har tid til å formulere to linjer, så lat heller som om dere ikke har sett det som ble skrevet. Hadde dere ikke reagert, hadde vi kanskje bestilt pizza fra dere igjen innen altfor lenge (uten film nå som vi vet at de ikke har det i Sandvika), for som sagt – jeg liker pizzaen deres, og sist vi bestilte kom budet jo (endelig) til tiden. Og så er jeg ganske lett å friste.

Kanskje jeg bare er gammeldags. Kanskje sønnene mine ville vært mer fornøyd med to filmkort enn noen ord på en lapp papir, men jeg har nå engang den alderen jeg har – og jeg har jobbet med 1:1-kommunikasjon i en årrekke. Jeg har selv skrevet en del unnskyldninger til misfornøyde kunder i løpet av den tiden, og jeg vet at kommunikasjon, med ord, er essensielt hvis man vil holde på kundene sine.

Nei, jeg har ikke kastet filmkortene, og vi kommer helt sikkert til å benytte dem, for vi leier jevnlig filmer hos film2home uansett, men det blir leeeeeeenge til vi bestiller pizza fra Dolly Dimple igjen. Jeg vil ikke si “aldri igjen”, for jeg kjenner meg selv, og Dolly Dimple har litt andre pizzaer enn Peppes, og iblant er det godt med litt avveksling. Men det blir helt sikkert lenge til neste gang, og vi blir neppe noen gang så faste eller jevnlige kunder som vi kunne vært. Jeg er ikke den langsinte typen, men jeg er bittelitt irritert.

Edit 29.4.2010 kl. 11:35: Jeg fikk akkurat en telefon fra Dolly Dimple i Sandvika. De beklaget og forklarte at de har besluttet å kjøre ut pizza til et mindre område enn før, nettopp fordi de er klar over at forsinkelser har vært et stort problem. Lurt trekk, spør du meg. Da telefonen ringte, kjente jeg for øvrig igjen nummeret – jeg hadde et tapt anrop fra samme nummer i går. Så Dolly er bedre enn jeg umiddelbart trodde, og jeg er fornøyd. Vi kommer nok til å prøve å bestille pizza fra Dolly igjen innen altfor lenge.

For dårlig, Dolly

Jeg har gitt opp Dolly Dimple. Ikke fordi jeg ikke liker pizzaene deres – de er gode, de – men det er alltid noe som går galt når vi bestiller pizza fra dem.

Vi har bodd her i to år, og før i kveld tror jeg ikke vi har betalt full pris for en eneste Dolly-pizza i den tiden; for Dollys holder tidsløftet sitt og gir 1/2 pris på hele ordren hvis ikke de leverer innen én time – og bortsett kanskje fra første gangen vi bestilte etter at vi flyttet hit, har de ikke klart å levere til tiden en eneste gang når vi håpefullt har klikket oss gjennom bestillingen vår. Etter de første to gangene vi fikk maten for sent, begynte vi å fleipe med det: “Vi bestiller hos Dolly – da får vi pizzaen til halv pris”, men det er liksom ikke gøy når man sitter der og venter på pizzaen man bestilte fordi man var sulten.

Vi bestiller ikke akkurat pizza fra Dolly hver uke, men det er likevel minst seks ganger på rad vi har fått pizzaen for sent. Én gang har vi også opplevd å sette tennene i en pizza som ikke bare var en halv time forsinket, men også viste seg å være en helt annen enn den vi hadde bestilt. Nei, vi klaget ikke – vi var sultne, så vi spiste den. Og-som-om-ikke-det-var-nok har vi de fleste gangene der vi har bestilt Dollys filmdeal, fått en unnskyldende telefon der en hyggelig jente opplyste at Dolly dessverre ikke hadde den filmen vi hadde valgt fra nettsidene deres, likevel. Vel, én gang glemte de å nevne det da de ringte – vel sagtens fordi det var flere ting å unnskylde og flere kunder å ringe og unnskylde til enn en enkelt Dolly-ansatt kunne overkomme der og da. Budet unnskyldte til gjengjeld mange ganger da maten endelig kom, godt forsinket – og vi fikk jo halv pris på pizzaen også da – men stakkaren måtte tåle litt spydigheter, for vi var ganske gretne.

Egentlig hadde vi gitt opp hele Dolly allerede for et par måneder siden da vi fikk halv pris på en Dolly-pizza for ørtende gang, men i kveld da vi var blitt enige om at vi var for late til å kokkelere selv, ombestemte vi oss likevel da vi oppdaget at Dolly har endret filmdealen sin. I stedet for en DVD får man nå et filmkort til film2home.no. Genialt, tenkte vi – for da ville vi i det minste få den filmen vi bestilte. Så Tor Willy bestilte, og vi fleipet litt med at vi visste at vi ville få pizzaen til halv pris siden vi hadde bestilt hos Dolly. Eller egentlig var det ikke så mye fleip …

Ikke så altfor lenge etter at bestillingen var klikket inn, fikk vi da også en telefon fra Dolly. Men de ringte faktisk ikke for å si at pizzaen var forsinket; i dag måtte vi for én gangs skyld betale full pris for maten (hurra!). De ringte derimot for å fortelle at de ikke hadde filmkort i den avdelingen som tok seg av bestillingen vår … Nei vel, tjaha … hva kan man si til slikt, annet enn flaks at vi hadde noen episoder av Torchwood igjen til pizza-spisingen (og ønske at Dolly hadde opplyst om det på nettsidene deres). I det minste kom pizzaen til tiden.

Kjære Dolly – takk for maten, men jeg begynner å mistenke at dere egentlig ikke er interessert i å ha oss som kunder. Skulle jeg ta feil, kan dere jo sende en melding engang i fremtiden hvis det skulle virke sannsynlig at vi både vil få det vi bestiller og få det til tiden. Inntil det eventuelt skjer, tror jeg at sannsynligheten for at den gule Dolly Dimple-bilen stanser utenfor huset vårt, er uhyre liten.

Og det var dagens klagesang …

Chaplin is here!

At 8:30 am on Friday morning, Johan, Emil, Malena and myself set out to drive to Kennel Fridsborgs in Sweden to pick up Chaplin, our puppy-to-be. After a couple of delays on the way, we arrived a little past 3 pm, and met both Chaplin, Angelika (the breeder) and their respective families.

Going home for the first timeBy 5 pm we had concluded our business, and set course for home with Chaplin. As you can see, he was alert at first, but soon settled down, and slept most of the way home. And in spite of all warnings and predictions, he did not pee or puke, nor complain in any way or anything in the car (nor anywhere else) during the long drive home. He simply waited patiently to see where we were taking him.

The drive home took longer than expected, partly because it was pitch-black with no street lights the last 100 km or so through Sweden, forcing me to drive slower than I would have otherwise, partly because getting through customs (oh yes, you have to pay tax when you import a puppy from Sweden to Norway), which normally is not too much of a problem with a puppy, took much longer than expected due to technical errors with the computer system.

We were finally home shortly before 1 am. Most of us felt knackered from the long drive, but Chaplin, once he had had some food and water, was fit for fight, and started playing with Emil and Malena – and with the Easter chicken which was one of the gifts Angelika had given us for him before we left.

Fighting the Easter chicken  Who’s da boss?

Even a fighter gets tired though, and once Emil and Malena had gone to bed, and Chaplin had spent a few minutes running between the kitchen and living-room looking for them, he had no problem settling down to sleep in his new bed. I woke this morning at 7 am when he was crawling under our bed – but he (and I) went back to sleep for another two hours after a quick step outside. Since 9 am, he has been exploring, eating and playing and all the other things little puppies do – including, of course, sleeping.

Tired

To round of, let me say that I can only recommend Kennel Fridsborgs. The entire family clearly has a lot of love for their dogs, the puppies are taken really well care of, and Angelika had even been taking them for drives in her car, so that they would get used to driving before their new families came to pick them up. Angelika’s main demand for prospective owners, apart from the obvious fact that they must have a lot of love for the little new family members, is that they must be prepared for the time and responsibility that a puppy (and later the grown dog) will demand from them.

If you should happen to be looking for a Jack Russell terrier right now, Chaplin’s brother was still waiting to find a family of his own when we picked up Chaplin. You can find some lovely pics of him in Angelika’s blog.

A new family member

I grew up with three dogs – Bliff, an English Springer Spaniel, Bjørn, an Old English Sheepdog and a small mix called Gauga. Gauga was named after the battle at Gauga Mela, because she looked just like it, as her first owner told me when I received her as a gift. I was 7 years old at the time, Gauga was 3 years old and she became the center of my world for the rest of her life.

Later, after I had left home, I wanted to get a dog myself, and my then boyfriend and I found a lovely mix in a rescue center for dogs. She was 9 months old and black with white breast, but apart from the colouring and perhaps the shape of her tail, she had the looks and size of a Jack Russell Terrier – and I loved her to bits. I only had Gina for a year or two – she became a “child of divorce” when my boyfriend and I split up, and he insisted that he should keep her because I worked and was attending evening classes several nights a week at the time. Of course, he had a strong point, because dogs need attention and time, but I was heartbroken, because I did not even get visiting rights although she had been “my” dog. Need I say I missed her like crazy?

Hugo BossThat was all many years ago though. I have often thought of getting another dog since then, and now, almost 20 years later, a new dog will be entering my life – and indeed the life of the entire family. Next Friday I (and probably one or two of the kids) will be driving to Kennel Fridsborgs in Sweden to pick up a Jack Russell puppy. He is simply adorable, as you can see from the picture, and I am sure he will keep us all busy.

He will be 8 weeks old then, and for now goes under his “official” name, which is Hugo Boss. We still need to find out what we will call him, but although a few ideas have been tabled, I think we will need to see him before we make our final decision. We certainly look very much forward to having him as part of our family.

Blue eyes

My three sons all have blue innocent-looking eyes (and yes, blue eyes are at times deceiving). No wonder really, since both their father and I have blue eyes. His are a shade darker than mine, but nevertheless clearly blue – as you can see:

Blue eyes S

 Blue eyes M

I always thought our sons had a nice mixture of our eyes. This is the 17-year-old:

Blue eyes J

 This is the 12-year-old:

 Blue eyes E

 And this is the 15-year-old:

Blue eyes D

 Or so I thought – but yesterday, he suddenly looked like this:

Green eyes D

 Woah! Had that green-eyed monster most of us hide inside suddenly taken full possession of him? Luckily not, but the optician had forgotten to tell us that the eyedrops she dripped in his eyes shortly before when he went for a check-up, was in fact a fluorescent dye. The dye makes it easier to spot any infections, but does not show clearly in artifical light. Hence I did not notice anything amiss until five minutes after we had left the shop and were sitting at a table by the window in a small café. We were chatting, and I looked at him to find him with these eerie eyes. It is a slightly creepy sensation when out of the blue, your blue-eyed kid appears to have turned into that green-eyed monster you have only spotted on a few occasions.

Looking for a shortcut

Both Déjà Vu and Trados are Windows-based programs, but since I prefer working on a Mac, I have installed Parallels Desktop for Mac on my MacBook Pro in order to be able to cross over to the dark side (i.e. Windows), and run my Windows-programs.

Mostly, using Windows on a Mac is a delight compared to using Windows on a … eh, Windows-computer (my personal opinion). Some things are different though. For instance, a Mac doesn’t have an INS-key – you know, the key on a Windows-keyboard which turns the overwrite function on or off. On a Mac overwrite is per definition not an option. However, on a couple of occasions when I was working on the dark side, I somehow hit a key combination which turned on overwriting. It happened again yesterday when I was working in Déjà Vu, and all the help the Déjà Vu Help had to offer, was to press the INS-key if I wanted to turn off overwriting (this particular piece of advise obviously wasn’t of much help to me). I tried all the key combinations I thought I might have hit, to no avail. I couldn’t find any way to turn off overwriting. In the end I restarted Déjà Vu, and that solved my problem. This time I didn’t search the Internet, because I’ve spent countless hours doing just that on several occasions, but so far haven’t been able to find the solution to this particular problem.

However, I really would like to know how I managed to turn on overwriting, especially since the answer to this most likely also would be the shortcut to turning it off again (which would be somewhat easier and quicker than restarting a program). Do you know how to do the seemingly undoable? I’d be delighted if you’d share your knowledge.

Bitt av medstudent – krever 36 millioner kroner

Dagens fantastiske historie er sakset fra Dagbladet: En 23-åring bet en 29-åring i øyenbrynet som reaksjon på et slag i ansiktet. 29-åringen sier nå i retten at det var traumatisk å bli bitt, og at han hadde nedsatt syn i to uker etterpå. Og det kan man kanskje forstå, men følgende tyder kanskje mer på at det er en som ikke har gjort hjemmeleksen sin – både i overført og mer bokstavelig forstand:

29-åringen frykter nå at han ikke klarer å gjennomføre masterstudiene og få seg en godt betalt lederjobb i næringslivet, og at han må klare seg til livets opphold med bare en bachelorgrad i stedet.

Det er ingen fin framtid, mener 29-åringen, som har regnet seg fram til et framtidig inntektstap på 15,9 millioner kroner og 20 millioner kroner i oppreisning.

Jeg har egentlig bare én kommentar: