Category: Alt det andre

For en del år siden var det en optiker som undersøkte øynene mine. Det er det i og for seg ikke noe bemerkelsesverdig i, men da han sa at jeg var langsynt, ble jeg noe forbauset. Jeg hadde nemlig i alle år, helt siden jeg fikk mitt første par briller (på dette tidspunktet var det minst tjue år siden) trodd at jeg var nærsynt. Ja, jeg var så sikker på at jeg var det at jeg sa det til optikeren og spurte ham om han var helt sikker. Det var han, men, sa han, selv om jeg var langsynt, så var jeg også litt nærsynt, for jeg hadde brytningsfeil, og jeg var nærsynt i de brytningsfeilene. Det mente han måtte være forklaringen på at jeg hadde fått den oppfattelsen at jeg var langsynt. Øøøøøh, javel, svarte jeg, og tenkte at jo, det måtte vel være forklaringen, selv om jeg ærlig talt ikke skjønte altfor mye av den. Jeg skjønte faktisk slett ikke at jeg skulle være langsynt, for jeg oppfattet meg helt klart som nærsynt. Man kan i sannhet innbille seg mye rart.

Siden har jeg med mellomrom humret litt over meg selv når jeg har tenkt på det. Jeg mener, tenk å gå rundt i over tjue år og tro at man er nærsynt når man i virkeligheten er langsynt. Og så har jeg vært evig fascinert over alt det jeg ikke forstod: Før eldstegutten min fikk briller siste år, lånte han nemlig iblant mine gamle briller når han skulle se på tv, for da så han mye bedre, sa han. Da han fikk sitt første par briller siste år, måtte jeg bare konstatere at naturen er lunefull, eller optikkens verden er mer innviklet enn et enkelt menneske kan forestille seg – eller noe slikt. Det viste seg nemlig at gutten er nærsynt. Det måtte jo bety at den korreksjonen det var for brytningsfeilene i brillene mine, var nok til å korrigere guttens syn – vel å merke uten at korreksjonen for langsyntheten min så ut til å sjenere ham.

Ja, ja – slik var nå det. Jeg kunne bare notere meg at det finnes ting jeg aldri kommer til å forstå, og fortsette å undre meg hver gang gutten lånte – og låner – brillene mine, og de helt ubegripelig (for meg) gjør det mulig for ham å se alt som foregår på skjermen selv om både tv og sofa beholder de respektive plassene sine. (Det hender nemlig ikke helt sjelden at han lar brillene ligge igjen hos det faderlige opphavet, og da står valget mellom å sitte én meter fra tv-en eller låne mutter’ns briller.)

Men i dag ble mysteriet oppklart. Jeg var til en liten veiledningstime hos Brilleland, da den hyggelige ungjenten som viste meg hvordan man setter i og tar ut kontaktlinser, i en bisetning nevnte nærsyntheten min. Ja, det var faktisk akkurat det hun gjorde. “Eh, sier du at jeg er nærsynt?”, tror jeg at jeg sa. Det bekreftet hun, og så fortalte jeg om min tidligere optikeropplevelse. Hun viste meg så tallene på kontaktlinsepakningene som hadde en tydelig minus foran, både dem for synsstyrken og dem for korreksjonen for skjeve hornhinner. Det er vel egentlig en smule pinlig, men jeg har altså hatt briller i 26 år uten å klare å lære meg om minus stod for langsynthet eller nærsynthet. Og jeg har muligens tilbrakt minst et par av disse årene med helt feil briller på nesen.

Ja, der kan man se. Det er nok bra at jeg har byttet optiker (og at jeg i en periode på noen år ikke brukte brillene så mye).

Omtrent samtidig med at jeg ble fristilt fra gamlejobben, fant Facebook på å la brukerne oversette siten til norsk. Jeg valgte å delta, ikke minst for å koble ut hodet litt mens jeg forsøkte å finne opp og ned på verden. Hvor bra sluttresultatet er, skal jeg ikke uttale meg om her – bortsett fra å fremsette et lite håp om at Facebook får noen utenforstående til å ta en aldri så liten QA av alle sidene (når mange mennesker med ulike og tildels sterke meninger om både det ene og det andre skal oversette noe sammen, fører det uvegerlig til et lettere haltende sluttprodukt).

Oversettelsen førte til at jeg fikk en telefon fra Teknofil i dag, og nå har jeg fått mine fem minutter (eller hvor lang tid det nå tar å lese artikkelen).

Følgende er helt sant – bare spør barna mine:
THINGS ONLY A MOM CAN TEACH

My Mother taught me about ANTICIPATION:
“Just wait until your father gets home.”

My Mother taught me about RECEIVING:.
“You are going to get it when we get home!”

My Mother taught me to MEET A CHALLENGE:
“What were you thinking? Answer me when I talk to you…Don’t talk back to me!”

My Mother taught me LOGIC:
“Because I said so, that’s why.”
&
“If you fall out of that swing and break your neck, you’re not going to the store with me.”

My Mother taught me MEDICAL SCIENCE:
“If you don’t stop crossing your eyes, they are going to freeze that way.”

My Mother taught me to THINK AHEAD:
“If you don’t pass your spelling test, you’ll never get a good job.”

My Mother taught me ESP:
“Put your sweater on; don’t you think I know when you’re cold?”

My Mother taught me HUMOR:
“When that lawn mower cuts off your toes, don’t come running to me.”

My Mother taught me how to BECOME AN ADULT:
“If you don’t eat your vegetables, you’ll never grow up.”

My Mother taught me about SEX:
“How do you think you got here?”

My Mother taught me about GENETICS:
“You’re just like your father.”

My Mother taught me about my ROOTS:
“Do you think you were born in a barn?”

My Mother taught me about WISDOM OF AGE:
“When you get to be my age, you will understand.”

My Mother taught me about JUSTICE:
“One day you’ll have kids, and I hope they turn out just like you. Then you’ll see what it’s like.”

My mother taught me RELIGION:
“You better pray that will come out of the carpet.”

My mother taught me about TIME TRAVEL:
“If you don’t straighten up, I’m going to knock you into the middle of next week!”

My mother taught me FORESIGHT:
“Make sure you wear clean underwear, in case you’re in an accident.”

My mother taught me IRONY:
“Keep crying and I’ll *give* you something to cry about.”

My mother taught me about the science of OSMOSIS:
“Shut your mouth and eat your supper!”

My mother taught me about CONTORTIONISM:
“Will you *look* at the dirt on the back of your neck!”

My mother taught me about STAMINA:
“You’ll sit there until all that spinach is finished.”

My mother taught me about WEATHER:
“It looks as if a tornado swept through your room.”

My mother taught me how to solve PHYSICS PROBLEMS:
“If I yelled because I saw a meteor coming toward you, would you listen then?”

My mother taught me about HYPOCRISY:
“If I’ve told you once, I’ve told you a million times: Don’t Exaggerate!!!”

My mother taught me THE CIRCLE OF LIFE:
“I brought you into this world, and I can take you out.”

My mother taught me about BEHAVIOR MODIFICATION:
“Stop acting like your father!”

My mother taught me about ENVY:
“There are millions of less fortunate children in this world who don’t have wonderful parents like you do!”

De som kjenner meg, vet at det har skjedd litt av en omveltning i livet mitt i løpet av den siste uken. På lederspråk er jeg – og 99 andre – blitt fristilt eller definert som overtallige; på hverdagsnorsk har jeg fått sparken fra deltidsstillingen min. Jeg er egentlig mest grinete fordi jeg likte jobben min, og den eneste grunnen til at jeg ikke fikk fortsette med å gjøre det jeg gjorde, var at arbeidsgiveren min nå bare skal fokusere på det som generer inntekt direkte. Det gjør ikke brev for å si det enkelt.

Det har vært en tung uke, men trøsten er at det kan vise seg å være det utlendinger kaller “a blessing in disguise”. Nå skal jeg fokusere på enkeltmannsforetaket mitt, og se om jeg kan få oppdrag nok til å overleve uten å ha en deltidsstilling ved siden av. Og det har jeg egentlig tro på. Selv min (snart eks-)arbeidsgiver gir meg skryt for den jobben jeg gjør, og mine faste kunder har reagert på nyheten om at jeg nå jobber frilans på fulltid med uttrykk som “Great!” Og nå vet du som leser dette, det også: Kjenner du noen som trenger å få noe oversatt, korrekturlest eller omskrevet, så er jeg ganske flink til å gjøre akkurat slike ting. Bare be dem sende en e-post til monique(a)marquard(dot)no, så blir vi nok enige om noe.

En annen liten trøst jeg har, er at enkelte opplever verre øyeblikk enn det jeg gjennomgikk tirsdag 1. april. Se bare hvor galt det kan gå i The FAIL Blog.

Mac-en overlevde for øvrig øldrikkingen. Alt fungerer slik det skal, og den er tilsynelatende ikke det minste bakfull.

Iblant har man flaks.

Jeg fikk en liten boblemelding på Windows-delen av min Mac i dag. Der stod det at det var en oppdatering av Java som jeg burde installere. Da jeg klikket for å installere den, fikk jeg følgende melding opp i installeringsbildet:

To get a FREE copy of OpenOffice, the global standard in free Microsoft Office compatible productivity software, just click the More Information link below.

Og det skal friste meg fordi …? Jeg lurer litt, det må jeg innrømme. Jeg har hatt OpenOffice installert på både min egen og ungenes pc i flere år (og vil for øvrig anbefale det for alle som ikke har lyst å støtte Microsoft mer enn høyst nødvendig), og som det nesten fremgår av navnet, så er det ganske gratis (uansett om du installerer en Java-oppdatering eller gir blaffen i akkurat det). Men når man installerer Java, er OpenOffice altså tydeligvis ekstra gratis.

Vel, forklaringen på hvorfor Java plutselig fronter OpenOffice, finnes her. Jeg synes nå fortsatt det virker litt feil å reklamere for at OpenOffice er gratis som om det er en nyhet, når det har vært slik forever and ever, amen. Men det er nå bare meg.

When we have an experience – hearing a particular sonata, making love with a particular person, watching the sun set from a particular window of a particular room – on successive occasions, we quickly begin to adapt to it, and the experience yields less pleasure each time. Psychologists call this habituation, economists call it declining marginal utility, and the rest of us call it marriage.

– Daniel Gilbert, Stumbling on Happiness

54%How Addicted to Blogging Are You?

Bare litt …

“Hvis du er så flink til engelsk, hvorfor trenger du da å bruke ordbok, mamma?”

Tiåringen slår til igjen.

Jeg laget kylling tikka massala til middag i dag, og det smakte slett ikke så verst. Etter middagen ryddet jeg av bordet, satte det som var igjen av middagen, i fryseren og vasket opp. Min mor, som er på besøk, satt i sofaen og strikket mens jeg holdt på, men da jeg holdt på å tørke den siste kjelen, stoppet hun plutselig strikkinga og ropte: “Hva gjorde du med resten av kyllingen?” “Satte den i fryseren,” svarte jeg, “for det er jo kjekt å ha en annen dag.” “Ah, det var akkurat det jeg ville foreslå at du skulle gjøre,” repliserte hun.

Det er ikke altfor lenge siden jeg selv sa noe liknende til eldstegutten.

Det er heller ikke mange måneder siden jeg besøkte noen nære venner som nærmer seg de nitti og har både barn, barnebarn og oldebarn. De fortalte litt løst og fast om alt som hadde skjedd i familien siden sist vi snakket sammen, blant annet fortalte fruen i huset at de unge hadde vært i Frankrike i ferien. Som barn tilbrakte jeg mye tid sammen med barnebarnet deres. Han er på alder med meg, og nærmer seg altså førti med hastige skritt, og jeg tenkte ved meg selv at det var litt morsomt at hun omtalte ham som en ungdom. Det var akkurat da det gikk opp for meg at hun med de unge mente sønnen og svigerdatteren deres som er rundt seksti.

Mødre er og blir visst mødre, og er man mor, er det nok en overhengende fare for at ens barn aldri blir voksne, men slutter å vokse og lære lenge før de flytter hjemmefra. Jeg lover at jeg skal prøve å huske det når mine egne barn nærmer seg de førti.