Category: Bilting og -tang

Dagens konkurranse

Sett på nettsidene til Falck:

bilde-3.png

Jeg er ikke Falck-medlem lenger (selv om Falck å dømme fra dagens vinduskonvolutt ser ut til å tro det – det var for øvrig det som fikk meg til å stikke innom nettsidene deres nå i kveld; for å finne ut av om det fantes en annen måte å si opp medlemskapet enn ved å si fra, siden det nå ikke virket, selv om han karen jeg snakket med, påstod det rakk den gangen i februar), men selv om jeg hadde vært det, medlem, altså, er det nok tvilsomt om jeg hadde deltatt i akkurat denne konkurransen. *pustepause* Nei, heller ikke hvis premien hadde inkludert demontering av den gamle tanken og isetting av den nye. (Har Falck for øvrig sikret seg at de kan oppdrive en bensintank til selv den mest obskure bilmodellen fra førkrigstiden? Ja, jeg lurer bare. Vi kjører tross alt ikke alle ihop Auda eller hva de nå heter, de der bilmerkene som skryter av å være A4. Jeg for eksempel kjører en Alfa Romeo 166 som heter La Divina. Å – har jeg nevnt det før?) Ny frontrute eller nye vinterdekk hadde vært en mye nyttigere premie – eller en tankfull bensin om du spør meg. Det kommer alltid godt med.

P.S.: Hvis de nye eierne av Trillian skulle lese dette, så kan jeg betro dere at Falck-medlemskapet fortsatt er i kraft, faktisk hele to uker til (på tross av at jeg sa det opp i februar da dere kjøpte babyen min). Men jeg kommer ikke til å forny det når det utløper 1. august, bare i tilfelle dere skulle lure …

Landskap som likner

Når jeg kjører hjem sent på kvelden, og småveiene stort sett er øde, mens jeg er våken, drømmer jeg meg ikke sjelden bort til et fantasiland som likner på det jeg beveger meg gjennom, bare uten fartsgrenser. Denne drømmen kommer gjerne når jeg etter en lengre strekning plutselig oppdager at speedometernåla ligger en del hakk over det noen andre bilførere, som har blå lys til å sette på taket, setter pris på (eller om de skulle dukke opp, er det kanskje mer korrekt å si at de nettopp setter pris på det når speedometernåla mi ligger de hakkene for høyt).

Nei, de dukket ikke opp i kveld, men ja, jeg drømte litt på veien hjem.

Akkurat dér, akkurat da

Tor Willy har vært i den andre enden av landet det meste av uken, men i kveld kom han hjem, og jeg hentet ham og en av kollegene hans på Gardermoen. Da vi kjørte hjemover, fikk Tor Willy fornøyelsen av å kjøre La Divina, men ved Furuset måtte han plutselig bremse kraftig ned da det var “noe” som falt ned på bilen. Vi ble ikke enige om hva det kunne vært for noe, men det var litt skummelt – det var vi enige om. Da jeg fort så bakut, så jeg et regn av gnister – men ikke mye annet. Det var litt for mørkt til å finne ut av hva som egentlig hadde skjedd.

Det fant jeg ut av nå. Som jeg har sagt før: Iblant har man flaks.

Ny bil, nye tider

Trillian skal selges for nå får vi storesøsteren hennes i huset. Nykommeren er selvfølgelig også en Alfa Romeo, nærmere bestemt en 1999 166 3.0 V6 med automatgir – for ja, jeg er fortsatt jente til tusen hva slikt angår, selv om Tor Willy skulle ønske jeg var like lite jentete i valg av girtype som i valg av bilmodell. Hun er grønnere enn Trillian – helt eksakt heter fargen Verde Minerva metallizzato – og hun har fått navnet La Divina. Vi anser henne nemlig som litt av en diva, og ikke lite guddommelig, allerede før vi har fått henne i hus. Prøvekjøringen talte sitt tydelige språk.

Så nå er Trillian lagt ut på Finn.no. Seks minutter etter at annonsen ble lagt ut, fikk jeg for øvrig mail fra den første interesserte kjøperen – eller de første interesserte kjøperne, for det var to gutter i tjueårene som skrev. Jeg må innrømme at en og annen varsellampe begynte å lyse ettersom de var parate til å kjøpe uten å ha sett bilen, og de kunne jo knapp ha rukket å studert annonsen noe særlig. I tillegg tilbød de meg 10 000 kroner mer enn jeg har bedt om hvis bare de kunne få henne på avbetaling med avdrag på 10 000 kroner i måneden, og bilen levert på døren. Jeg lurer på hvor mange andre som har fått et slikt tilbud. Vel, jeg svarte at jeg ikke selger på avbetaling, og at det ville være billigere for dem å låne de 65 000 kronene jeg har satt som prisantydning hos Elcon Finans eller et slikt sted. Men jeg regner nå ikke med å høre fra dem igjen.

Etter et kvarter fikk jeg det andre tilbudet – på noe som liknet påtatt ubehjelpelig norsk. Hvis Trillian går minst 220 km/t vil en ukjent inder kjøpe henne for 59 999 kroner. Han har nemlig en gang sett en Alfa i India og hadde fått lyst på en slik.

Det kommer nok andre.

Dagens tips

Falck-logoDet var jo ikke helt uventet, men Falck vil at jeg skal ringe dem også neste gang jeg får bruk for assistanse. Jo da, som forventet tikket det inn en ny tekstmelding fra dem klokken ti nå til formiddag. Jeg ringte dem jo igjen i går for å få dem til å frakte Trillian til Ital Bilservice etter de ikke ville ta mot en forhåndsbestilling tirsdag.

Da Falck-sjåføren som kom og hentet Trillian og meg, hørte at verkstedet hadde bedt oss komme så tidlig som mulig etter klokken sju, gav han meg for øvrig et bra tips: Jeg kunne ha ringt flere dager i forveien og forhåndsbestilt en Falck-bil til et bestemt klokkeslett. Jo da, selvfølgelig gikk det an. Det var jo mye enklere for både dem og meg.

Jeg tror muligens “opplæring” kan være et kodeord når Falck en gang skal se på hvordan de kan forbedre kundeservicen.

Når enden er god …

Selespeed-systemet i en Alfa Romeo 156Som den våkne leseren har gjettet, så var årsaken til at jeg skulle ha Trillian på verksted i dag at dama hadde slått seg vrang. Hun har ellers oppført seg eksemplarisk siden hun fikk ny radiator, og motoren hennes har hørtes ut akkurat som en TwinSpark-motor skal høres ut. Slik var det også mandag rundt kvart på fire da jeg og en kollega hadde satt kurs mot Bjerke (fra Fornebu). Kollegaen skulle være på Bjerke innen fem over fire, så vi hadde det en anelse travelt, og det var nettopp derfor han hadde spurt om å få sitte på. Han spurte meg litt ut om Trillian, og jeg skrøt med største glede av dama – det er nemlig ikke mye som kan måle seg med å eie og kjøre en litt sprek Alfa når den er i toppform. Idet vi passerte bomringen på ring 3, syntes Trillian kanskje det ble litt for mye skryt og ble litt sjenert eller irritert (hva vet vel jeg om italienske damer), i hvert fall satte hun uten forvarsel på diskolysene, plasserte nålen på speedometeret urokkelig på null og pep noen ganger for å fortelle meg at det var noe hun ikke var helt fornøyd med. Og deretter nektet hun å bevege seg i noe høyere enn andre gir. Hun virket ellers forbausende normal. Men varsellampene for ABS og bremsevæskenivå lyste fast, og den for Selespeed – giret – blinket fornøyd til meg, og speedometeret rikket seg ikke, selv om bilen gjorde det.

Etter jeg hadde tatt en sving innom en parkeringsplass på Ullevål der jeg fant ut at det ikke hjalp noe å stoppe og starte motoren, satte jeg av passasjeren min slik at han kunne rekke Bjerke i taxi (for jeg syntes det virket som en fornuftig idé å spare Trillian for omveier), og så tøffet Trillian og jeg til Kjelsås i andregiret. Da Tor Willy kom litt senere, klødde han seg litt i håret, sjekket sikringene, som så fine ut, og så prøvde han et knep mange Alfa-eiere kjenner til: Han koblet fra både pluss- og minuspolen på batteriet i tjue minutter, før han koblet det til igjen. Det kan hjelpe på de rareste ting, har jeg skjønt, men Trillian hjalp det dessverre ikke på. Hun insisterte på sin hold-lavt-gir-aksjon og blinket med diskolyset igjen så snart batteriet ble koblet til igjen.

Manualen fortalte meg at årsaken til at Trillian ikke ville gå i noe høyere gir enn andre, var at hun er programmert til å gjøre akkurat slik hvis systemet registrerer at det er feil på girkassen. Det var med hjertet i halsen jeg ringte og bestilte tid til henne på verksted. Tidlige Selespeed-modeller er kjent for å kunne få svære problemer med girkassen, og Trillian er en slik tidlig modell, selv om hun ikke har gitt meg grunn til de store bekymringene før nå. En reparasjon til førti tusen, som en ny girkasse koster, ville ikke være aktuell, affeksjonsverdi og alt til tross.

Innsiden av en Selespeed-kasseKlokken sju i dag tidlig fikk så Ital Bilservice besøk av henne. Jeg kastet mange blikk på både klokken og telefonen før de ringte langt ut på ettermiddagen – slik vi hadde avtalt at de skulle gjøre når de hadde funnet feilen. Jeg holdt pusten da beskjeden endelig kom. Det hadde vært en jobb fra helvete, og det tok dem fire timer, men de hadde funnet og rettet feilen: Det hadde vært brudd i en ledning under dashbordet, under servoen der det er helt umulig å komme til, og det hadde kortsluttet litt av hvert.

Både Trillian og jeg er ytterst takknemmelige overfor gutta hos Ital Bilservice. Det skal være sikkert. Hun virket like fornøyd som jeg da jeg hentet henne i femtiden, og vi satte kursen mot Rykkinn.

Det er aldri så galt …

Trillian har den siste tiden hatt tilbakevendende feber og ikke vært helt sitt gamle jeg, når vi har vært ute på tur. Oljetemperaturen har svingt mellom 90 og 120 (og hadde sikkert også gått høyere hvis ikke jeg hadde slått på varmen i bilen for fullt), og siden det etter litt googling og sjekking av det ene og det andre, var bred enighet (det vil si mellom Tor Willy og undertegnede) om at det sannsynligvis var vannpumpen som var problemet, fikk dama time hos de snille mennene som gjerne fikser henne når hun slår seg vrang (formedelst en liten formue, men slik er det jo å kjøre Alfa) i dag. De samme snille mennene mente også det hørtes sannsynlig ut at det var vannpumpen som var skyld i temperatursvingningene, og da først de fikk byttet den, var det da også tydelig at den gamle vannpumpen ikke var helt god. Det kunne selv jeg se da jeg kom for å hente Trillian, og de viste meg hvordan den som hadde sittet i, så ut. Så for en liten time siden kjørte jeg glad og fornøyd hjem med ny vannpumpe.

Vel, som sagt: Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Trillian har en flunka ny vannpumpe. Og jeg vet at det ikke er der jeg skal se etter feilen. Slik så det ut da jeg kjørte hjem:

Trillian_like_syk

Det blir nok ikke noen bilferie i år likevel, nei.

Opp og ned

Jeg gikk nylig ned i halv stilling på jobben, blant annet for å jobbe litt mer frilans. Økonomien blir selvsagt noe trangere, for det varer nok en stund før det blir de store inntekter fra frilansingen (det tar jo tid å bygge opp et foretak), men ettersom mine utgifter er gått ned de siste årene, bilen min ikke så ut til å ha noen feil som ville føre til de store utgifter med det første (litt småplukk er det jo alltid), og i hvert fall ikke noen som ikke kunne utsettes på ubestemt tid, og ettersom jeg heller ikke føler noe akutt behov for å brenne av gigantsummer på ufornuftigheter, og det heller ikke er noe snusfornuftig, men vanvittig dyrt, jeg absolutt må ha, burde det akkurat kunne gå rundt. Og som kjent: Den som intet våger, intet vinner. Så jeg snakket med sjefen en mandag for et par uker siden, og samme dag begynte jeg mitt nye liv i halv stilling.

De siste par ukene har jeg nytt noe så enkelt som å være til og kunne ta den litt med ro. Inntektene fra bigeskjeften er ikke begynt å rulle inn ennå, men jeg har hatt relativt god tro på fremtiden. Det skal likevel ikke mye til å velte lasset; det er jeg klar over. Jeg fikk en lettere bekymret rynke i panna da det i løpet av et par dager dumpet et par uforutsette utgifter, hver i tusenkronersklassen, ned i postkassen, men likevel — jo da, det skulle nok gå.

Vel, i dag kan jeg med et annet kjent uttrykk spørre: Hvor lenge var Adam i paradis? Som Steffen Brandt, forsangeren i den danske gruppen TV-2, synger:

Og bedst som livet lige gik så godt,
og bilen næsten var betalt,
kom du og krævede mit hjerteblod
og intet mindre …

For jo da, slangen er også i paradiset, og biter når den ser sitt snitt. La meg straks understreke at det ikke er et hankjønnsvesen som nå forsøker å avkreve meg hjerteblodet mitt, men derimot min humørsyke, italienske baby, Trillian, som igjen har fått nykker. Hun okker og akker seg når vi kjører på tur, og det høres mistenkelig ut som om hun er syk. Hvor alvorlig det er, vet jeg ikke, men de lydene hun kommer med er rett og slett bekymringsverdige; og hun har visst også feber. Temperaturen hennes gikk i hvert fall opp til 120 i dag da vi var på vei hjem. Jeg frykter at et ikke helt billig legebesøk er eneste utveien.

Kjenner du tilfeldigvis noen som har et oppdrag til en oversetter eller korrekturleser, er det bare å sende vedkommende i min retning. En liten ekstrainntekt ville ikke være av veien nå.