Category: Språknerding

… og avisen har vært på sykehus i flere år (uten avanserte produksjonsteknikker hadde aldri det gått), men nå går det endelig så bra med den at den klarer å gå ut. Slik skriver en av Dagbladets journalister nemlig i dag:

Etter å ha svevd mellom liv og død i flere uker og etter år på sykehus møter Dagbladet Øyvind i hans hjem …

Jeg vet ikke helt om jeg liker avisen min så levende …

Side2.no (som jeg ganske visst ikke har altfor mye tiltro til i utgangspunktet) skriver i dag om en sak der en deltaker i Idol skal ha dradd en jente inn på en herredo og forsøkt å voldta henne. Jeg har imidlertid en liten mistanke om at journalisten egentlig mener det motsatte av det han skriver, når han etter å ha referert overfallet, formulerer seg slik:

Jenta skal ha klart å løsrive seg og flykte fra mannen.

Løsrive seg og flykte? Jeg tror egentlig mer på at hun klarte å rive seg løs. Eller mener journalisten at jenta var fascinert av Idol-deltakerens forsøk på å voldta henne, og at hun bare trengte å ta seg litt sammen for å kunne flykte?

Å løsrive seg er langt fra alltid det samme som å rive seg løs, men hadde det stått at hun klarte å løsrive seg fra mannen og flykte, og ikke at hun klarte å løsrive seg og flykte fra mannen, ville jeg nok ha tolket det slik journalisten egentlig mente.

Norsk er iblant et finurlig språk – men nå må jeg løsrive rive meg løs fra slutte med skrivingen her og fortsette med det jeg egentlig holder på med …

Iblant bryter jeg rettskrivningsreglene med fullt overlegg; for hvis man kan rettskrivningsreglene, kan man også alltid bryte de reglene man er uenig i – eller bare gjøre det fordi man synes det ser bedre ut slik. Hvis man ikke kan rettskrivningsreglene, bryter man dem aldri; man skriver bare feil.

Jeg innrømmer det blankt: Jeg er språknerd, men det finnes ting jeg ikke vet, og det finnes ting jeg har glemt, også innen rettskrivning. I min egenskap av språkdiktator på den faste jobben min tilbringer jeg en god del tid med å svinge den blodrøde pennen min (les: rettefunksjonen i Word med Spor endringer slått på) over andres tekster, og jeg gir gjerne kollegene mine meterlange kommentarer om hvorfor de ikke kan skrive slik eller slik, med på veien.

Mange av de rettelsene jeg gjør, skyldes at folk flest ikke er så opptatt av rettskrivning som oss merksnodige skapninger som til og med har valgt å ha nettopp rettskrivning og all dens vesen som levebrød; andre skyldes interne regler (for som i så mange andre store bedrifter har vi også hos oss retningslinjer å forholde oss til, retningslinjer som går litt ut over Bokmålsordboka og Språkrådets anbefalinger); og en del skyldes rett og slett at det er en del av jobben min å sørge for at kundene våre får lettleste og kundevennlige hilsener fra oss, og dermed omformulerer jeg glad og gjerne tekster selv om de språklig er helt korrekte.*

Iblant må jeg bøye meg for høyere makter (gjerne av den tekniske eller juridiske sorten) og akseptere at ikke alle tekster kan bli så kundevennlige som jeg ønsker. Iblant må jeg akseptere å bruke ord og uttrykksmåter som er fullstendig ukorrekte og unorske, fordi noen har bestemt at barnet skal hete Ikxeqhe Omcwhei selv om det har norske foreldre og kommer til å tilbringe hele livet sitt i Norge. Men stort sett ruler jeg, som min eldste sønn sikkert ville ha sagt – og min lønn får jeg ikke i himmelen (diktatorer kommer sjelden dit, har jeg hørt); men jeg får den hver eneste dag jeg tilbringer på jobben. Den består i fantastiske kolleger, og den består i å jobbe med noe jeg trives med, mens jeg fraværende konsumerer bøttevis med kaffe og av og til tar meg en høyst upassende røykepause.**

Men det jeg egentlig ville frem til, er det jeg innledte med å skrive: Selv om jeg liker å late som om jeg er allvitende, finnes det ting jeg ikke vet. Det finnes også ting jeg er usikker på, ting jeg tror jeg vet, og ting jeg er helt sikker på. Når det er noe jeg ikke vet, så slår jeg det opp; når det er noe jeg ikke er helt sikker på, slår jeg det opp; og nå og da slår jeg også opp ting jeg er helt sikker på. Finner jeg ikke svar på det jeg lurer på noen steder, skriver jeg til Språkrådet og spør dem, for der er det alltid svar å få. Jeg liker å vite hva jeg snakker om, og jeg liker å skrive korrekt – og begge deler er tilfeldigvis også jobben min.

Noen ganger får jeg interessante eller overraskende svar. Jeg har for eksempel et par ganger oppdaget at jeg tok feil ting ikke var helt slik jeg trodde. Jeg lærer mye av slike aha-opplevelser, ikke minst lærer jeg å unngå å gjøre de samme feilene igjen; men som kjent er jeg litt glemsom, og derfor bruker jeg iblant tid på å lete opp svarene på noe jeg egentlig visste, noe jeg kanskje har sjekket tjue ganger før – og da gjerne svar som er begravd så dypt på internett at det tar mer enn en god del gjetning, og gjerne et par liter kaffe, å finne frem til dem igjen.

Derfor har jo nå besluttet å lage en ny side på bloggen min: Rettskrivningsrot. Der kommer jeg til å notere alle slike ting som jeg har oppdaget at jeg ikke visste, og som kan ha en aldri så liten språkmessig underholdnings- eller nytteverdi for meg. Det er mest til min egen underholdning, men man skal ikke se bort fra at en av dem jeg i tidens løp har brukt den røde pennen mot, også vil synes at det er underholdende å se hvor feil jeg kan ta.

*Og nei, det betyr ikke at jeg er ansvarlig for teksten i hvert eneste brev arbeidsgiveren min får postbudet til å legge i postkassen din. Jeg er tross alt gått ned i halv stilling.

**Jeg trives også i den andre jobben min, det må jeg tilføye. Den består også av språknerding, men mest i form av oversetting; sjefen kan nok svinge pisken litt over meg iblant og forvente at jeg jobber i helgene når jeg egentlig hadde helt andre planer, og jeg stiller meg nå og da litt tvilende til de beslutningene hun tar, men så lenge jeg sørger for at jobben blir gjort, kan jeg holde fri akkurat når og så lenge jeg selv vil. Og selv om kollegene bare finnes i virtuell form, så flyter kaffen rikelig også der (når jeg husker å lage den), og jeg får som regel lov å røyke på kontoret. Det følger nemlig enkelte frynsegoder med når man velger å være sin egen arbeidsgiver.

Jeg er i bunn og grunn potetgullpurist, så når Tor Willy og jeg skal kjøpe potetgull, ender vi alltid opp med å kjøpe minst to poser, selv om vi kanskje hadde klart oss med én. Årsaken er den enkle at Tor Willy synes at potetgull som bare er salt er helt greit, men han foretrekker når det smaker av mye, mye mer, mens jeg synes potetgull smaker best når det bare er salt (men salt er selvfølgelig ikke bare salt; jeg har såklart mine favoritter blant de salte). Det er jo det som er potetgull – salte, tynne potetflak stekt i olje. Spør du meg, er noen smakstilsetninger greie, enkelte er nesten ufyselige, men i langt de fleste tilfeller synes jeg det er best når det bare er salt.

Det skal sies at det finnes et par hederlige unntak. På den Rykkinn-lokale 7-eleven på Kolsås har de for eksempel en type potetgull som heter noe med “Thai”, og det er verken en Kims- eller Maarud-variant – og den smaker fantastisk (nei, jeg husker faktisk ikke hvem som produserer den, eller hva den heter, sånn helt eksakt). Det finnes også et par andre typer potetgull jeg virkelig liker, men det de har til felles, er at jeg helst vil ha vanlig salt potetgull i tillegg når jeg skal spise dem.

All purisme til tross, for en del år siden var det en faktisk en type potetgull som slo selv potetgull som bare var salt, langt ned i støvleskaftene. Det var potetgull som smakte salt og eddik, og det var kongen blant potetgull for meg. Det varte imidlertid ikke lenge før det forsvant fra butikkhyllene, og jeg igjen ble gjennomført potetgullpurist.

Jeg nevnte en gang salt og eddik-varianten for Tor Willy. Det viste seg at han også syntes den var virkelig god, og så beklaget vi oss litt i kor over at den forsvant fra norske butikker nesten like fort som den dukket opp.

I går skjedde det imidlertid et lite under. Tor Willy fant en ny type potetgull på Ultra. Det er salt og eddik-smak, og smaksløkene våre tok på en aldri så liten utflukt til himmerike da vi satt og nerdet og spiste dem i går kveld. Vi var helt enige om at dette var en nytelse (i potetgullsammenheng altså), og jeg vet nå at vi endelig har oppnådd potetgull-enighet i huset. Selv puristen i meg er fornøyd. Salt og eddik er jo en helt naturlig sammensetning, og i potetgullsammenhenger nesten mer naturlig enn bare salt (i hvert fall når man har tilbrakt en del av barndommen og ungdommen i England).

Hva skal vel jeg med potetgull som bare er salt? Salt og eddik er tilbake, og denne gangen tror jeg at sjansen for at de ikke brått går ut av produksjon igjen, er vesentlig større. Produsenten har nemlig skjønt det. Salt er ikke bare salt, og eddik er ikke bare eddik. Ordet eddik frister rett og slett ikke norske ganer, men balsamico derimot er oppe i tiden og noe alle liker. Jeg må bare innrømme det. Selv om jeg foretrekker at man skriver norsk når man skal snakke norsk, og selv om jeg synes salt og eddik er helt fantastisk når det kobles med potetgull, så høres “Sea Salt & Balsamic Vinegar” vesentlig mer fancy og fristende ut for hvermannsen. Såpass skjønner selv jeg. Velkommen Kettle!

For ti minutter siden sendte jeg en e-post til kundesenteret hos en større norsk bedrift, og ikke uventet genererte e-posten min et automatisk svar som lå i innboksen min noen få strakser senere:

Takk for din henvendelse. Den blir behandlet innen få dager.
Vennligst ikke svar på denne e-posten, da den ikke vil bli besvart. Hvis du har noen spørsmål eller kommentarer, kontakt oss på kundesenter@xxxxx.xx.

Nei, jeg kan selvfølgelig ikke si at det er direkte feil, for ikke vet jeg hva e-postmeldinger tenker og tror. Det kan jo utmerket tenkes at akkurat den e-posten jeg her mottok, virkelig nærer en dyp motvilje mot å bli besvart.

Etter Aftenpostens avsløringer av at brev er levende vesener med familie, burde jeg vel ha skjønt at e-post kan vise seg å være hakket mer sofistikerte. Og de har jo tydeligvis både personlighet og sine meningers mot.

Skal jeg være helt, helt ærlig, så synes jeg imidlertid – uansett hvor mye jeg hyller likestilling og alle slike ting – at det er bittelitt skummelt når kommunikasjonsmediene våre begynner å tale selv. Hva blir det neste? E-post som nekter å bli sendt ut i verden med mindre vi først garanterer dem reisegodtgjørelse og familiesammenføring i den andre enden? Ja, jeg spør bare …

De fleste skriver et brev, eller en e-post, til en venn eller et familiemedlem iblant. Det gjør også jeg (omenn ikke så ofte som jeg burde). Noen ganger går det litt trått, andre ganger føles det nesten som om brevet skriver seg selv. Og kanskje det ikke er så rart at det føles som om brev skriver seg selv nå og da. De har nok en baktanke med det, brevene altså, og har sine helt egne planer for hvem som skal lese dem. Slik står det nemlig i Aftenposten i dag:

Brevet, som er skrevet til sine nærmeste og alle som har støttet kampen hans, er gjengitt i dagens VG.

Hvem brevets nærmeste er, er en helt annen sak. Overskriften til artikkelen som omtaler dette brevet, begynner for øvrig med de helt passende ordene: Takk også til pressen …

I dag kunne Aftenposten fortelle følgende:

Det er ikke bare riksveiene som skal oppgraderes i høst. Flere kommunale veier og plasser får også ansiktsløftning de neste månedene.
– Vi har allerede begynt å oppgradere St. Olavs plass. Plassen skal på ny bli en av byens vakreste torg og møteplasser! Over plassen skal det sveve en lysfontene, sier Erik Valen, informasjonssjef i Samferdselsetaten.

Det første som gikk gjennom nerdehodet mitt da jeg leste det: En svevende lysfontene? Betyr det at Märtha skal sveve over St. Olavs plass? Og er hun i virkeligheten en engel (siden fontenen skal sveve)? Hun har jo som kjent både følt seg som en lysfontene, og sagt at hun har kontakt med engler, og at engler er lysvesener. Det må vel nesten bety at en lysfontene som svever, er en engel … Og jeg kjenner ikke andre lysfontener enn Märtha. Jeg ser bare ett problem: Vil det ikke skape enda mer trafikkaos hvis hun skal sveve rundt over St. Olavs plass?

Selv ministre kan gjøre en innsats. Dessverre er det ikke alltid andre oppdager det eller skryter av det, og hva gjør man da? Tjah, Gordon Brown løser problemet ved å skryte av sin egen innsats under den pågående flommen i England – i hvert fall hvis man skal tro VG:

Statsminister Gordon Brown har hyllet redningsmannskapene for sin innsats i kampen mot vannet.

Ja, det skriver de faktisk …