My Other Missing Gene

“I think you must be lacking the bitch-gene.”
– Tor Willy to me today

The above wasn’t meant as a compliment – not entirely at least, although it was said with a certain fondness. To understand this, you should know that I really, really don’t want to be the kind of girl who calls her boyfriend/husband/lover/partner every half hour whenever he is not at home, just to make sure that he isn’t having too much fun or is in risk of forgetting all about her (believe me, girls like that do exist). And, may I add, Tor Willy knows how my mind works. And I guess this knowledge is what caused him to utter the above-mentioned statement when he arrived home tonight. It is worth nothing that he said it after I told him that the network had been down for many hours and that I had tried to fix it myself, rather than calling him when he was out and about. And that it still didn’t work. He said it after I told him of one of the ways I had tried to fix it, namely by pressing a pen into that little hole on the Airport Extreme which resets it, and after kindly explaining to me that simply unplugging the Airport Extreme would have been a lot wiser – then at least I wouldn’t have caused all our settings to disappear. And then he wouldn’t have had to spend any amount of time fixing the mess I’d caused. Then he said it – with a certain fondness and shaking of his head.

Still, I’ll label this ‘Compliment of the Day’.

Dagens konkurranse

Sett på nettsidene til Falck:


Jeg er ikke Falck-medlem lenger (selv om Falck å dømme fra dagens vinduskonvolutt ser ut til å tro det – det var for øvrig det som fikk meg til å stikke innom nettsidene deres nå i kveld; for å finne ut av om det fantes en annen måte å si opp medlemskapet enn ved å si fra, siden det nå ikke virket, selv om han karen jeg snakket med, påstod det rakk den gangen i februar), men selv om jeg hadde vært det, medlem, altså, er det nok tvilsomt om jeg hadde deltatt i akkurat denne konkurransen. *pustepause* Nei, heller ikke hvis premien hadde inkludert demontering av den gamle tanken og isetting av den nye. (Har Falck for øvrig sikret seg at de kan oppdrive en bensintank til selv den mest obskure bilmodellen fra førkrigstiden? Ja, jeg lurer bare. Vi kjører tross alt ikke alle ihop Auda eller hva de nå heter, de der bilmerkene som skryter av å være A4. Jeg for eksempel kjører en Alfa Romeo 166 som heter La Divina. Å – har jeg nevnt det før?) Ny frontrute eller nye vinterdekk hadde vært en mye nyttigere premie – eller en tankfull bensin om du spør meg. Det kommer alltid godt med.

P.S.: Hvis de nye eierne av Trillian skulle lese dette, så kan jeg betro dere at Falck-medlemskapet fortsatt er i kraft, faktisk hele to uker til (på tross av at jeg sa det opp i februar da dere kjøpte babyen min). Men jeg kommer ikke til å forny det når det utløper 1. august, bare i tilfelle dere skulle lure …

By popular demand …

… or perhaps peer pressure – whatever you call it, it has lead me to start blogging in English again (as the observant reader has no doubt already noticed). I haven’t really decided how much I’ll write in English – definitely not everything, because some things simply wouldn’t make much sense in English (and that’s not just because my head goes off on its own now and then), and some times I may just feel more like writing in Norwegian – but I promise: I will make sure the Norwegian-challenged will find something to read here from time to time. I will have to reorganize my blog, methinks, but I’m not going to do that right now, nor within the coming weeks – but when time permits, I probably will try to think out some way of redoing my blog that will make things look a bit more organized when I’m blogging in both English and Norwegian. For starters I’ve created at category called “In English” where I’ll publish (you guessed it) the posts I write in English.

Let me add that I know what it means when several people independent of one another hint or tell me directly that they’d like me to write in English again. Yup, peeps, I love you too.


Some people still get bright ideas. Most of us get tons of spam, and up to now there’s been little to do about – or with – it. Well, yes, if you’re like me you may have forwarded it to your e-mail provider (if they have a special address for the purpose, that is), hoping vaguely that perhaps it’ll help them improve their spam filters, but I’ve never had any real pleasure from all the spam I have received. I’ve won the main prize in at least fifty lotteries (if only), received thousands of offers to buy drugs, a bigger penis, hot and willing girls, certificates of one sort of the other, and whatnot, but just an inkling of pleasure? No, Sir, I did not get that from any of it.

But wonders never cease to happen, do they? If I told told you that I’ve gotten real pleasure from some of the spam I’ve received recently, would you believe me? Probably not. But then you’ve never heard of spam recycling, have you? Honestly, you should give it a try.

It may not exactly be useful, but it certainly is a pleasure to watch if you ask me. As I said, some people still get bright ideas, and this is one of the better.

A letter for Rob

Apparently, some people are having a hard time trying to decipher everything I’ve written in Norwegian in this blog, thinking fondly of the days – way back when – when I used to blog in English. Don’t get your hopes up, people, this is not for you. However, you are of course welcome to read it.

This is simply a short message for Rob. Yes, you, Rob – not that other Rob who might be reading this blog. Because that other Rob whom I probably don’t even know, would have given up on the Norwegian long ago and found another blog to read, a blog he could understand, a blog in English, that is. But you, Rob, you never gave up, did you? You still drop by my blog every now and then, because you know me and you do understand at least part of what I’m writing. Swedish, Danish and Norwegian may not be your second mother tongue, but you understand a fair bit – and you’re the sort of person who would drop by occasionally just to try to figure out what’s going on in my life. I think you do. I hope you do.

Now, the reason why I’m writing this is that I consider you a dear friend of mine, even though we’ve been out of touch for some years. I were never very good at writing friends and family on any kind of regular basis, and neither were you (not from what I know of you). However, on a highly infrequent basis we have stayed in touch since we first met back at the old Sixdegrees. What is that? … 9 years ago? A year might go by, more even, then one of us would drop a line to the other, and the other would reply. We would exchange a few more mails, and then another year, perhaps two, would pass by with no word between us, until suddenly an e-mail wound its way across the Internet again and we’d exchange a couple of more mails.

Much has been happening in my life over the past few years (which, I think, you’ve probably gathered from my blog), and I’ve been worse than usual at keeping in touch with dear and loved ones. However, I did think of you (and other friends I ought to have written or called long ago) every now and again, and in the end, as always, I thought “Well, about time I heard what Rob’s been up to lately”. So I sent you and e-mail. Five seconds later I got it back – no such number, no such soul as the King once sang. So I tried the other address I have for you. That one didn’t work either – and now I’ve run out of addresses to try.

That’s why I’m writing this, Rob. To put it bluntly: Please, please, please, get back in touch. Pretty please, even. I don’t give up on good friends easily.

I’m on Facebook, but you can also write me at monique at inkuria dot org. And if you’re still wondering if you’re the Rob I’m addressing this to – well, then you probably are. Just to confirm, although I don’t recall the evening in detail, here is a pic of you and me getting on down at the old Cairo Jack’s in London back in 1999:

Getting on down

If you’re not that Rob, in fact, even if you’re no Rob at all, but is called something completely different, you too are more than welcome to get in touch if you believe you know me and we’ve been out of touch for ages. To tell the truth, I’d be more than delighted to get back in touch with some of the other people I’ve lost touch with over the years.

You are, of course, also welcome to contact me if you know me and we haven’t been out of touch for ages, or if we are still in touch infrequently or, for that matter, on a daily basis, because I don’t really think any one can afford to lose a friend. I always love hearing from those I count among my friends, and although I may be bad at holding on to them, I never completely let go of my friends. You are in my heart, no matter how much of a cliché that may be. Please, hold that thought …

And, Rob? Write me.

Lots of thoughts and *huggles*


Minus til pluss (og pluss til minus)

For en del år siden var det en optiker som undersøkte øynene mine. Det er det i og for seg ikke noe bemerkelsesverdig i, men da han sa at jeg var langsynt, ble jeg noe forbauset. Jeg hadde nemlig i alle år, helt siden jeg fikk mitt første par briller (på dette tidspunktet var det minst tjue år siden) trodd at jeg var nærsynt. Ja, jeg var så sikker på at jeg var det at jeg sa det til optikeren og spurte ham om han var helt sikker. Det var han, men, sa han, selv om jeg var langsynt, så var jeg også litt nærsynt, for jeg hadde brytningsfeil, og jeg var nærsynt i de brytningsfeilene. Det mente han måtte være forklaringen på at jeg hadde fått den oppfattelsen at jeg var langsynt. Øøøøøh, javel, svarte jeg, og tenkte at jo, det måtte vel være forklaringen, selv om jeg ærlig talt ikke skjønte altfor mye av den. Jeg skjønte faktisk slett ikke at jeg skulle være langsynt, for jeg oppfattet meg helt klart som nærsynt. Man kan i sannhet innbille seg mye rart.

Siden har jeg med mellomrom humret litt over meg selv når jeg har tenkt på det. Jeg mener, tenk å gå rundt i over tjue år og tro at man er nærsynt når man i virkeligheten er langsynt. Og så har jeg vært evig fascinert over alt det jeg ikke forstod: Før eldstegutten min fikk briller siste år, lånte han nemlig iblant mine gamle briller når han skulle se på tv, for da så han mye bedre, sa han. Da han fikk sitt første par briller siste år, måtte jeg bare konstatere at naturen er lunefull, eller optikkens verden er mer innviklet enn et enkelt menneske kan forestille seg – eller noe slikt. Det viste seg nemlig at gutten er nærsynt. Det måtte jo bety at den korreksjonen det var for brytningsfeilene i brillene mine, var nok til å korrigere guttens syn – vel å merke uten at korreksjonen for langsyntheten min så ut til å sjenere ham.

Ja, ja – slik var nå det. Jeg kunne bare notere meg at det finnes ting jeg aldri kommer til å forstå, og fortsette å undre meg hver gang gutten lånte – og låner – brillene mine, og de helt ubegripelig (for meg) gjør det mulig for ham å se alt som foregår på skjermen selv om både tv og sofa beholder de respektive plassene sine. (Det hender nemlig ikke helt sjelden at han lar brillene ligge igjen hos det faderlige opphavet, og da står valget mellom å sitte én meter fra tv-en eller låne mutter’ns briller.)

Men i dag ble mysteriet oppklart. Jeg var til en liten veiledningstime hos Brilleland, da den hyggelige ungjenten som viste meg hvordan man setter i og tar ut kontaktlinser, i en bisetning nevnte nærsyntheten min. Ja, det var faktisk akkurat det hun gjorde. “Eh, sier du at jeg er nærsynt?”, tror jeg at jeg sa. Det bekreftet hun, og så fortalte jeg om min tidligere optikeropplevelse. Hun viste meg så tallene på kontaktlinsepakningene som hadde en tydelig minus foran, både dem for synsstyrken og dem for korreksjonen for skjeve hornhinner. Det er vel egentlig en smule pinlig, men jeg har altså hatt briller i 26 år uten å klare å lære meg om minus stod for langsynthet eller nærsynthet. Og jeg har muligens tilbrakt minst et par av disse årene med helt feil briller på nesen.

Ja, der kan man se. Det er nok bra at jeg har byttet optiker (og at jeg i en periode på noen år ikke brukte brillene så mye).

Det finnes ikke dårlig vær …

Ja, det er det noen som påstår. Jeg vil tillate meg å være en anelse uenig. Etter at vi nå har hatt en lang periode med tretti vakre varmegrader og stekende sol, leser jeg i Aftenposten at regnet kommer nå – og den magre trøsten de har å tilby, er at de store nedbørsmengdene først kommer til helgen. Så fint, da …

Jeg liker egentlig regn, jeg, men til helgen skal yngstegutten spille fotballturnering i Elverum, og da har Tor Willy og jeg selvfølgelig meldt oss som frivillige til å holde øye med de søte små. Det betyr blant annet overnatting i telt fra fredag til søndag. Og slik ser værvarselet for Elverum ut for resten av uka:Kan jeg få slippe?

Jeg vil ha lov til å kalle det for dårlig vær når jeg skal sove i telt på bakkeplan. Nemlig.

Landskap som likner

Når jeg kjører hjem sent på kvelden, og småveiene stort sett er øde, mens jeg er våken, drømmer jeg meg ikke sjelden bort til et fantasiland som likner på det jeg beveger meg gjennom, bare uten fartsgrenser. Denne drømmen kommer gjerne når jeg etter en lengre strekning plutselig oppdager at speedometernåla ligger en del hakk over det noen andre bilførere, som har blå lys til å sette på taket, setter pris på (eller om de skulle dukke opp, er det kanskje mer korrekt å si at de nettopp setter pris på det når speedometernåla mi ligger de hakkene for høyt).

Nei, de dukket ikke opp i kveld, men ja, jeg drømte litt på veien hjem.

Fem minutters berømmelse

Omtrent samtidig med at jeg ble fristilt fra gamlejobben, fant Facebook på å la brukerne oversette siten til norsk. Jeg valgte å delta, ikke minst for å koble ut hodet litt mens jeg forsøkte å finne opp og ned på verden. Hvor bra sluttresultatet er, skal jeg ikke uttale meg om her – bortsett fra å fremsette et lite håp om at Facebook får noen utenforstående til å ta en aldri så liten QA av alle sidene (når mange mennesker med ulike og tildels sterke meninger om både det ene og det andre skal oversette noe sammen, fører det uvegerlig til et lettere haltende sluttprodukt).

Oversettelsen førte til at jeg fikk en telefon fra Teknofil i dag, og nå har jeg fått mine fem minutter (eller hvor lang tid det nå tar å lese artikkelen).